Virkemidler uten ambisjoner

Om en jobber med næring, kultur eller frivillighet så er sjansen stor for at man en eller annen gang, sannsynligvis mange ganger, finner seg i en situasjon der man skal søke om støtte fra det offentlige. Det er en gullgruve for de som får «sugerøret» ned i den offentlige sparegrisen sies det, og det er vel derfor det er så mange som prøver. Mon det. Min erfaring er at støtte fra det offentlige, uavhengig av nivå og uavhengig av hvilken statlig enhet som bevilger støtten, først og fremst er et virrvarr av krav, ordninger, overlappende eller motstridende målsettinger og timevis med søknadsskriving, rapportering og dyre revisjoner. Det står respekt av de som gidder å sette seg inn i alt – og det er nesten så de fortjener å få en slant kun for forsøket.

Virkemiddelapparatet i Norge er stort og rikt, men det sier seg selv at det ikke er nok til alle. Det er strenge krav som skal oppfylles for å få støtte, og takk og lov for det (her vet jeg at det er noen som vil hevde at det kan det ikke være når de ser hvor mange toskete ting som har fått støtte, men siden jeg i dette innlegget vil argumentere for at det er flere toskete ting som bør få støtte, så lar jeg det passere i stillhet). Det er derfor ikke til å unngå at det fra tid til annen kommer debatter om hvem og hva som får støtte. Det er særlig på to felt jeg har fulgt debatten, festivalstøtte og næringsstøtte. Jeg begrenser derfor denne postingen til å omhandle disse. 

Det er jo selvsagt sånn at når noen tross alt har tatt seg bryet med å søke midler, lest omfattende veiledningstekster, snakket med rådgivere, finregnet på finansieringsplanen og hatt kronisk helseskadelig puls i tiden etter at søknaden er sendt inn, så blir de litt opphisset hvis de får avslag. Det skulle bare mangle. Og hvis de selvsamme søkerne ser at en allerede økonomisk sterk konkurrent, en som går med overskudd og betaler utbytte til eierne sine, får støtte, så øker engasjementet. Og da kommer det gjerne et leserinnlegg eller et oppgitt stønn på LinkedIn. Det er det all grunn til (for ordens skyld – jeg har ikke søkt om offentlig støtte på mange år, med unntak av kontantstøtte noen måneder i fjor. Den fikk jeg, selv om jeg neppe trengte den)

Hvorfor får for eksempel Øyafestivalen (masse) penger fra kulturrådet og Oslo kommune når de selger ut hvert bidige år og ikke burde være avhengig av offentlige kroner i det hele tatt? Eller Olavfestspillene? Hvorfor får de, istedenfor noen av de mange små, smale eller regionale festivalene som kan ha et potensiale men trenger drahjelp for å komme over den første kneika, eller som er avhengig av det for å i det hele tatt eksistere? Hvorfor er Statoil en av de største mottakerne av midler fra Innovasjon Norge? De tjener penger som gress og har råd til å finansiere alle sine FoUi aktiviteter selv. De har så gode resultater at de har råd til å kjøpe Innovasjon Norge om de vil, likevel søker de. Og får. Samtidig er det massevis av gode start-ups som ikke får penger, fordi de ikke i like stor grad kan sannsynliggjøre internasjonal vekst eller fordi risikoen er for høy.  Hvorfor får Yara, FMC, Statoil og Telenor penger av forskningsrådet? Kongsberggruppen har nettopp solgt våpen for flere milliarder til et av verdens verste diktaturer (Oman), så de burde hvertfall ha råd til å dekke forskningsaktiviteten sin selv.

Tyngdekraften rår altså. De som har får, de som er store skal bli større. Det er sikkert mange grunner til det, og minst en av de er nok at det er tryggere for de som sitter på pengesekken å gi til det som allerede virker. Å satse på noen som ikke får det til blir fort til forsider, skandaleoppslag og FrPere som krever at hoder må rulle (særlig hvis det er på kulturfeltet.) Det burde vært omvendt. Risikovilje burde bejubles og feires, for er det noen har råd til å ta risiko så er det staten!

Addisjonalitet er et prinsipp som strengt tatt bør gjelde for alle offentlige støtteordninger. Enkelt fortalt innebærer det en vurdering av i hvilken grad prosjektet som søker støtte er avhengig av støtten. Eller sagt på en annen måte, hva vil skje dersom søker får avslag? Vil det avlyses, nedskaleres, må man innrette finansieringen annerledes eller vil det ikke få noen konsekvenser? Dette er et kjernespørsmål som etter mitt skjønn ikke blir ofret mange tanker. Vil Statoil la være å forske på fornybar energi dersom de ikke får penger fra forskningsrådet? Selvsagt ikke. De vet at dette må de for å være konkurransedyktig i fremtiden. Vil Kongsberggruppen slutte å forske på nye drapsmaskiner om de ikke får støtte? Eller vil Telenor la være å utforske mulighetene for å kutte kostnader, produsere mer miljøvennlig eller lage nye produkter og tjenester? Selvsagt ikke. De vil jo tjene penger om ti år også – da må de forske i dag! Det gjelder underselskapene deres også, de de har etablert gjennom såkalt intraprenørskap for å få fokusert innsatsen mot nye forretningsområder. Dette gjør de uansett, både fordi de må og fordi de kan. De har penger nok. Vil Øya slutte å arrangere Øya om de mister knutepunktstatusen sin? Neppe, og om de gjør det er det ikke på grunn av dårlig økonomi. Vil Moldejazz slutte å lage Moldejazz om de mister sin støtte? Sannsynligvis ikke, men de må kanskje revidere bookingbudsjettene sine og ikke booke Ylvis som trekkplaster neste gang de arrangerer jazzfestival.

Vi vet at Norge vil gå gjennom en heftig omstilling de neste årene. For å komme gjennom dette helskinnet er vi avhengig av nye krefter, nye ideer og nye produkter. Det gjelder i alle markeder, inkludert kultur. Vil markedet fikse det selv? Ja, på globalt nivå. Men ikke i Norge – for i Norge som i alle andre land utsetter man så lenge som mulig å endre på noe som fungerer i dag, selv om man vet det ikke vil fungere i fremtiden. Derfor fortsetter de store med det de er best på. Og dessverre får de penger til det fra de som burde være mer opptatt av utfordringene i fremtiden enn de rosa skyene vi har i dag.  

Når det offentlige støtter de største, bidrar de direkte til at vi gror fast i det vi har. Offentlige midler burde gå til det nye, til det spennende og til de som ellers ikke ville fått realisert ideene sine. Også ideene som i etterkant kan vise seg å være idiotiske. Tar man risiko må man tåle å feile. De statlige virkemidlene burde gå til fremtidens løsninger. Det krever et annet virkemiddelapparat, andre mål og andre ordninger. Men aller mest krever det, som i alle andre sammenhenger, politikere som vil noe mer enn å høste av fortidens sannheter.