Hvorfor vil du dette?

Jøss, og dette vil du faktisk?

Det er gått to uker siden jeg ble nominert på førsteplass på Buskerud Venstre sin fylkestingsliste. Med unntak av et par journalister og noen utålmodige venstremedlemmer har det vært relativt rolige uker. Det har vært mange gratulasjoner, et par eposter fra overraskede folk jeg har jobbet med i andre sammenhenger og en god del spørsmål av typen «men hvem er du egentlig?», men ingen vanskelige saker, politiske kryssforhør eller konfrontasjon med meninger jeg muligens hadde når jeg var 15. Alt i alt en helt overkommelig og en fin og myk start. Jeg vet kjøret vil komme, og gleder meg til det, men sånn det er nå er det egentlig ganske fint å ha tid til å tenke over hvordan jeg vil fylle rollen.

Vil du virkelig dette, er et spørsmål jeg har fått flere ganger. Jeg forstår at folk spør. Hvorfor vil noen med noenlunde vett og forstand bruke helger, ettermiddager og kvelder på et politisk arbeid som er krevende både faglig og personlig og hvor det nærmest er garantert at man får mer kjeft enn skryt? I et politisk organ de to største posisjonspartiene ønsker nedlagt og som folk flest ikke aner hva driver med, i et parti som i dag har kun to representanter og neppe kan sies å ha en avgjørende stemme. Hvorfor i all verden?

Jeg var på landskonferansen i Venstre tidligere i høst, og hadde da gleden av å høre en fylkespolitiker fra Venstre raljere over hvor bortkastet fylkeskommunen er. Vi driver jo nærmest ikke med politikk, sa hun. Vi drikker vin, spiser middager og har lange, innholdsløse møter om ting andre kunne ha gjort bedre, fortsatte hun, til spredt applaus fra publikum. Det var underholdende å høre på, men også deprimerende. Er det sikkert det er det politiske nivået det er noe galt med? Hvis vi faktisk har fylkespolitikere som ikke er i stand til å fylle denne arenaen med politikk, så sier vel det mer om ambisjonene til de som sitter der enn noe annet.  

For handlingsrommet er stort. Hvorfor er det ingen som tar det? Det er så forstyrrende stille fra fylkeskommunens politikere at jeg ofte lurer på om de i det hele tatt eksisterer. Jeg vet om hvertall en fylkespolitiker som går under kallenavnet Jesus, for alle har hørt om han men ingen har sett han. Hvor er den politiske debatten? Hva brenner partiene for? Hvilke ambisjoner har de for fylket? Hvordan ser de sin rolle som utviklere av næringsliv, skole og livskraft? Gjør de noe annet enn å si ja eller nei til forslag og søknader? Hvilke debatter går høyt i fylkestinget? Har de svar på utfordringer som går utover mer penger hit eller dit?
 

Jeg savner fylkespolitikere som er kreative, proaktive skapere av politikk. Kanskje er de der, men hvorfor holder de det i så fall så hemmelig?

Fylkeskommunen har en fantastisk kompetent stab bestående av medarbeidere som jobber hardt, godt og yter langt mer enn man kan forvente. Dette kombinert med penger og nettverk både nasjonalt og internasjonalt, er et ideelt utgangspunkt for gjøre en forskjell. Det handler om mye mer enn for eller mot Buskerudbyen, mye mer enn hvilke veier vi skal bygge og vedlikeholde, mye mer enn gratisparkering og politikerkompensasjon.

Og i dette ligger den viktigste forklaringen på hvorfor jeg vil bli fylkespolitiker. Jeg vil ta i bruk de politiske rommet for å svare på de utfordringene vi får fra skoler, næringsliv og kommuner. Ikke bare ved å gi mer eller mindre av det samme til de samme, men ved å jobbe fokusert og prioritere utvikling og innovasjon i alle sektorer. For å få dette til er det helt nødvendig med debatt. Ikke lukkede, hemmelige debatter på hovedutvalgsmøter kun spesielt interesserte vet om. Det er i åpen meningsutveksling ulike alternativer raffineres og utvikles, gode ideer blir bedre og dårlige blir forkastet. Når debatten ikke er der er faren for dårlige valg stor. Det har ikke minst den sittende regjeringen erfart.

I år har jeg prøvd å skape debatt to ganger. En gang bidro jeg til en kronikk om næringsutvikling i fylket knyttet til den nye regionale handlingsplanen for næringsutvikling og verdiskapning. Ingen, ikke én fylkespolitiker svarte.  Den andre gangen gjaldt det offentlig innkjøp. Det eneste jeg da fikk av svar var fra to innkjøpsavdelinger, en kommunal og én fylkeskommunal. Den ene var enig med meg den andre uenig – men ingen svarte i media. Og ikke en eneste fylkespolitiker brydde seg.
Og jeg spurte meg igjen – finnes dere?

De eneste gangene fylkespolitikken kommer i media er når de gjør toskevedtak som mer gratisparkering og økt lønn. Det er dønn urettferdig. For fylkeskommunen gjør veldig mye veldig bra. Men med mer engasjement, mer ambisjon og mer kreativitet kunne det blitt så mye bedre!

Og derfor vil jeg bli fylkespolitiker. Jeg vil bruke arenaen til å tenke nytt om løsninger, til å engasjere fagmiljøer, ta ut potensialet som ligger i fylkeskommunens egne folk, og ikke minst – jeg vil skape debatt. Man kan si hva man hva vil om fylkeskommunen som politisk nivå – men enn så lenge så finnes det. Da må vi som sitter der sørge for å gjøre det beste ut av det.

Men da må folk vite at vi finnes.