For ca 25 år siden fikk jeg lov å være med å starte et band for psykisk utviklingshemmede i Vadsø. Jeg var på den tiden en langt under gjennomsnittet god trommis i et band så proppfult av talent og pågangsmot at vi til og med fikk spillejobber i utlandet (som høres fetere ut enn Ivalo. Men for oss, hvertfall for meg, var Ivalo første steg mot verdensherredømme). Jeg var med i to-tre år i det som ble hetende "Alle tiders band". Jeg fikk til og med være med på turné helt til Oslo (sponset av Widerøe, noe som er slitsomt når man kommer fra Vadsø og har med et bandmedlem med kronisk propellforelskelse, og man faktisk skal fly fra Vadsø til Oslo - med propellfly).
Det er utbrukt, gjentatt til det uendelige, er et forslitt uttrykk og alt sånn, men jeg sier det likevel; jeg har aldri i mitt liv opplevd makan til spilleglede! Når Jon Arne telte opp med trommestikkene og ropte EN TO TRE FIRE, og vi klaska løs på "just dina gullbruna øgon" i snegletempo - og Ståle rocka oss opp på elgitaren med full fuzz - da var det ingen steder i verden som hadde større musikalsk verdi. Nervøsiteten på forhånd, gleden etterpå, stoltheten og gleden mens vi var på scenen - alt var som det var når jeg selv spilte - men for dette bandet var det større, sterkere og mye mye viktigere. For meg var musikken en hobby blant andre, med en sterk eim av naiv og håpløs ambisjon. For Alle tiders band, som så vidt jeg vet fortsatt eksisterer med mer eller mindre den samme gjengen, var det verdighet, opplevelse, nettverk, kommunikasjon, glede - det var pure joy!
Jeg hadde glemt hele greia før jeg i dag fikk være med på bandmønstringen på Union Scene. Buskerud musikkråd hadde invitert meg noe jeg nå er dypt takknemlig for. Et par timer på bandmønstring, der det ypperste av fylkets band og korps for psykisk utviklingshemmede øser av sitt overskudd, er noe jeg unner alle. Som politiker er det en påminnelse om hva som er viktig.
Vår jobb er ganske enkel. Vi skal bidra til å gjøre livet så bra som mulig for så mange som mulig. Politikk handler i bunn og grunn om folkehelse. Dess flere som er i aktivitet, som har et meningsfullt liv (som for de fleste handler om mer enn å ha en jobb å gå til - selv om selvsagt også det er viktig), som føler seg viktig for noen og som har noen som er viktig for seg - dess bedre lykkes vi som samfunn. Forutsetninger for dette er gode, trygge veier, veldrevne skoler med gode og engasjerte lærere, busser som går når de skal og dit til skal og pust man kan puste i uten at tyter giftige gasser ut i hver eneste pore i kroppen. Men listen stopper ikke der. Identitet og arenaer for utfoldelse og utfordringer er like viktig. Og det er like viktig for alle. For noen handler det om å ha en skog å gå i. For andre er det litteratur, eruptive danseforestillinger (som jeg ikke helt vet hva betyr, men jeg leste i programmet at det var det jeg var på), gammeldans på låven, korps, Strømsgodset eller bandy.
Godset, biblioteket og Elvefestivalen vet å mase, søke, lobbe og få det til. Og de kan selge seg inn - de kan si at en krone til oss er en investering. Det er en investering i kulturnæringer, i omdømme, i bolyst. Og det er dessverre det som alt for ofte skal til. Alle snakker alltid om potensialet i det man søker støtte til - om det er for å bygge robusthet hos fremtidens voksne, skatteinntekter til dagens kommuner eller bunnlinje til dagens bedrifter.
Jeg vet ikke om bandmønstringen, Dissimilis, Alle tiders band eller alle de andre gjør noe av dette. Om det bygger robusthet, gir skatteinntekter eller bunnlinje. Det betyr da heller ingenting. Det jeg opplevde i dag var to timer med uinstrumentell kultur - der formålet ikke var noe annet enn gleden av å spille sammen og av å gi hverandre uforbeholden støtte og kjærlighet.
Ingenting kan være viktigere enn det.
