lørdag 2. januar 2016

Et underlig sjebnefellesskap

Jeg er ateist. Jeg tror ikke på Gud. Det innebærer strengt tatt ikke så mye mer enn at jeg har konkludert annerledes om livets opprinnelse enn de troende. Likevel erfarer jeg ofte at andre prøver å definere mitt livssyn for meg. Og at de insisterer på at de har rett og jeg tar feil. Det er like fasinerende som det er uforståelig. Noen andre vet bedre enn meg hva jeg tror?

For noen år siden var det en fyr som spurte meg hvorfor jeg hater kristne. - Det gjør jeg da ikke, svarte jeg. Jeg tror ikke på de samme greiene. Jeg synes til og med det er vanskelig å forstå at noen kan tro på Gud. Sannsynligvis er det like vanskelig for en kristen å forstå at jeg ikke tror. Det er ikke hat. Det er ikke en gang misliking. Vi tror bare ikke på det samme - vanskeligere er det ikke.
Joda, insisterte fyren. Det var vi ateistene, og vår utrettelige kamp mot Gud som var årsaken til at verden var i ferd med å kollapse. Og hadde jeg ikke hørt om Richard Dawkins kanskje? Eller Christoffer Hitchens? Hvis mål var å ødelegge livet for så mange religiøse som mulig? Dette pakket var det jeg støttet!
Og med det var samtalen over. 

I DT har det gått en en debatt om hva Islam egentlig er som er til forveksling lik. Her er det noen hundre millioner muslimer som hevder at det IS står for ikke er islam for dem. Det er ikke sånn de forstår koranen, det er ikke dette Muhammed mente, sier de. Det er ikke det de tror på! Og så er det altså noen som ser det på sin oppgave å hevde i fullt alvor at «joda, dere vet det kanskje ikke selv, men dere mener faktisk at voldtekt, tortur og barnemord er greit». Det er like alvorlig som det er pussig.

Fanden leser nok bibelen like mye som han leser Koranen. Forskjellen er at når han leser koranen så skriver han også et leserinnlegg. Et leserinnlegg proppfullt av utdrag og surer, anektodiske «bevis» og «fritt etter» sitater fra avisoverskrifter. Et innlegg hvis formål ikke bare er å belære muslimer hva de egentlig tror på, men å fortelle den gemene hop hvilket barbari som har sneket seg inn i stuene våre. De er som en skræmmer’n på syre hvor det inviteres til en tolkningskonkurranse med like stor fasithøyde som debatten om hvorvidt lutefisk er himmel eller helvete.

Hva er det godt for? Vi kunne gjennomført en lignende øvelse for de aller fleste religiøse skriftverk (og der hadde ikke bibelen kommet spesielt godt ut). Men hvorfor i all verden skal vi gjøre det? Vil det gjøre oss smartere, snillere eller mer godhjerta? Blir verden bedre av det? 
Ordene i disse bøkene er underordnet, det er hvordan det leses og forstås. De fleste muslimer gjør som de fleste kristne, hinduer, jøder eller buddhister. Er det noe de ikke liker, så tolker de det inn i en akseptabel kontekst, vektlegger noen deler sterkere enn andre eller velger rett og slett å se vekk fra det. Hva så?

Innholdet i all tro er personlig og man skylder ingen å gjøre rede for den. 

Punktum.