Små fordi det er smart

Jeg har vært gründer, vært med å etablere og å drive mer eller mindre vellykkede bedrifter og jeg har jobbet med næringstilrettelegging både i eget selskap og nå de siste årene som rådgiver for næringsutvikling i Buskerud fylkeskommune. Det meste av mitt arbeid har foregått i det som på fint heter det regionale virkeområdet – men som folk flest kjenner som distriktene, bushen, gokk, eller som jeg fikk det beskrevet av en fyr fra et parti som er kjent for et fargerikt språk: «skal-ha-land». I arbeidet med dette, både gjennom å ha jobbet med teorier og metoder for næringsutvikling, deltatt i prosesser, debatter og forskningsprosjekter, så er blir det stadig tydeligere for meg at vi på et eller annet tidspunkt tok et valg for samfunnsutviklingen. Et valg der vi definerte hva som skulle være målet for landet, for hva som skulle være det endelige suksesskriteriet. Vi valgte størrelse.

Det er å bli stor som gjelder. Både i forhold til stedsutvikling, kommunereform, næringsutvikling, forskning og utvikling og ja, innen nær sagt alle områder. Vi skal bli store! For næringsutvikling har dette gitt seg utslag i at man har tatt funn, erfaringer og potensial fra de store bedriftene på de store stedene, og prøvd å tilpasse disse til en virkelighet med små virksomheter på små steder for at også disse skal bli store og sterke. Hvis bare de små gjør det de store har gjort, så kan også de bli store! Som Raga Rockers sa det – ekspander eller dø. Det er et problem. For når virkeligheten er en annen, er også utfordringene og mulighetene annerledes. Og bor man i Nes i Hallingdal er muligheten for ekspansjon en annen enn om man holder til i Lysaker. Ikke alle kan bli store. Ikke alle vil bli store. Og det er ikke alltid slik at størrelse er lik suksess.

I dagens virkemiddelhverdag er det sånn at det å være en liten næringsaktør i de færreste tilfeller anerkjennes som noe annet enn en nødvendig fase på vei til å bli stor. Min erfaring er at man har en, stort sett implisitt, forståelse av at målet er å bli så stor som mulig. Det er de som allerede er store som definerer måleenheten, vekstpotensialet og egnede strategier for suksess. Dette gjelder både i næringslivet, i forhold til stedsutvikling og innen populærkultur og trender. Det er det store og det urbane man strekker seg etter. Dette vises blant gjennom små steder som markedsfører seg med utgangspunkt i de urbane idealer (gjennom «vi har også»-retorikk som «du kan også få caffe latte i vår kommune») snarere enn sin egenart som små. Det viser seg gjennom støtteordninger for næringsetableringer med krav om store vekstambisjoner, fortrinnsvis internasjonalt og det viser seg altså i faglitteratur, regionale næringsplaner og metodeutvikling for nærings- og stedsutvikling. For disse tar i stor grad utgangspunkt i store enheter. Når det å være liten implisitt forstås som et problem, ja da blir det et problem å være liten.

Hvis dette bildet stemmer utgjør det en enorm utfordring for nærings og stedsutvikling på små steder. På små steder består næringslivet i hovedsak av bedrifter som i de fleste tilfeller ikke kan forventes å forbli noe annet enn mikrobedrifter, som er lokalisert på steder som i overskuelig framtid ikke kan forventes å forbli noe annet en mikrosteder. Hvis man i denne sammenhengen skal konkurrere i et marked hvor målet er å bli best på å være stor så er løpet kjørt. Det paradoksale er at en lang rekke av næringsaktørene utenfor de store bysentrene har en rekke gode produkter og tjenester med et behov i markedet – og dersom de ble målt på å være best, men ikke nødvendigvis størst, så hadde de hevdet seg godt!

Virkeligheten for de fleste bedriftene i Norge er at vi aldri kan bli best på å være store, men vi har store muligheter til å bli best på å være små! Vi er sannsynligvis det landet i verden med best økonomi og høyest kompetanse samlet i små enheter både innenfor samfunns- og næringsliv. En overordnet strategi med fokus på hvordan man kan lykkes stort som små, altså at man baserer seg på de små enhetenes fortrinn og ser hvordan nettverk og samhandling kan bidra til å lykkes stort både nasjonalt og internasjonalt, har et stort potensial!
For det er en rekke fordeler med å være liten:

-          Små bedrifter er mer fleksible

-          De har en større eierskapsfølelse hos de ansatte

-          De er bedre på bruk av nettverk

-          De gir oss et mangfold i næringsmiksen som bidrar til innovasjon og robusthet

-          De skaper lokal konkurranse og entreprenørskapskultur

-          De er mobile

 

Det finnes sikkert flere, men opplistingen viser at mulighetsrommet er stort, også for de små. Men skal vi få ut dette potensialet forutsetter det et virkemiddelapparat som er opptatt av verdiskapning og ikke organisasjon. Det er ikke nødvendigvis bedre at én bedrift med 25 ansatte går i pluss enn at 25 bedrifter med én ansatt går i pluss. Spredning av risiko er i de fleste tilfeller bra, selv om litt konsolidering selvsagt heller ikke er å forakte (men det trenger ikke å være målet). Vi trenger et apparat og en regjering som erkjenner at små bedrifter og små steder har andre behov og andre muligheter og som er villig til å tilpasse kartet til det terrenget de faktisk jobber i.

Dette forutsetter en kulturendring. For vi trenger ikke å gi virkemidler til bedrifter i bygda fordi det er synd på de, fordi de ikke greier seg selv eller fordi vi må ta et krafttak for å stoppe fraflytting. Vi skal gjøre det fordi det finnes et marked, et segment og et lønnsomhetspotensial der, fordi næringsliv på små steder har konkurransefortrinn andre ikke har og fordi de holder til på steder med en kultur for en annen type innovasjon.

Dette handler altså om noe mer enn virkemidler. Virkemidlene er et uttrykk for hvordan vi tenker og snakker om distriktene. Når jeg jobbet i Finnmark var det i begynnelsen spesielt én ting vi var opptatt av, og det var å ikke bli sett på som en Finnmarksbedrift. For da ville folk tro at vi var etablert og holdt i livet av rause offentlige støtteordninger, og ikke av å levere gode og effektive løsninger. Men i dag ser vi at vi fikk det til fordi vi var, og fortsatt er, i Finnmark. Og det hadde ingenting med støtteordninger å gjøre. Det var fordi vi måtte tenke og jobbe på en annen måte enn våre konkurrenter, og det gjorde at vi fikk andre løsninger. Vi greide å gjøre det å være liten på et lite sted til et konkurransefortrinn. Selskapet jeg da jobbet i har 11 ansatte og skaper både direkte og indirekte verdier for ansatte, kunder, lokalsamfunn og nasjon. Men jeg får fortsatt kommenterer om at det jo ikke er noe problem med å lykkes når man er fra Finnmark. For det er sånn mange ser på distriktene – som en grå masse virkemiddeldopede OL-motstandere med en dyster og deprimerende fremtid. Som små bygdesamfunn holdt vedlike av en raus og dumsnill stat.  

Så vi trenger en endring. En endring av forståelse, av virkemidler og av kultur. Vi skal ikke bidra  til næringsutvikling i distriktene fordi distriktene trenger det. Vi skal gjøre det fordi nasjonen trenger det. Men da må mål og systemer endres slik at vi belønner de med gode ideer og lønnsomme forretningsmodeller - ikke de som har organisert seg store. Da må virkemidlene støtte innovasjon, skaperkraft og forretningsutvikling, også på de små stedene. Og da kan ikke målet være størrelsen - men produktet.

individ, samfunn og uniformer

De fleste valg har en skyggeside, også de politiske. En fordel for noen blir en ulempe for andre. Ikke alltid, men ofte.  Det er politikkens svøpe. Fremmer man forslag til endringer, begrensninger eller friheter for noen, er det nærmest alltid noen andre som taper. Men det gir naturlig nok dårlig publisistet, så derfor strekker man seg ekstremt langt for å skjule baksidene. I politikken noen ganger så langt at det grenser til det parodiske. Og det mest effektive verktøyet er følelser. Det er et kjent og kjært politisk triks å pakke saken sin inn i så mye følelse og empati at det  nærmest er umulig å argumentere i mot. 

Første gang jeg erfarte dette var i forbindelse med debatten om datalagringsdirektivet for noen år siden. Ett av de hyppigst brukte argumentene da var at utvidet datalagring og overvåkning av datatrafikk kunne gi større oppklaringsprosent i barnepornosaker. I møte med kritikk som pekte på utfordringene med direktivet, uttalte en rekke politikere at «dersom vi bare redder ett barn, så er det likevel verdt det!» Underforstått at motstanderne av direktivet lar barnet i stikken, og rir prinsipper fremfor å innføre politikk som redder barn fra overgrep.  

I vinter ble teknikken igjen brukt. Denne gang av FrP som forsvarte økt aldersgrense for familiegjenforening med bekymringen for tvangsekteskap. Himanshu Gulati (FrP), uttalte at «dersom denne innstramningen redder kun én kvinne fra tvangsekteskap, så er det verdt det». Underforstått, er du mot innstramningen bryr du deg ikke om kvinnene som blir utsatt tvangsekteskap.

Sist jeg hørte dette retoriske grepet utfolde seg var  i en høyst privat debatt om uniformer i drammenskolen. Selv om effekten på mobbing og kjøpepress er usikker, så er det likevel en gode idé, ble det hevdet, så lenge «minst én får en bedre skolehverdag». 

Det høres tilforlatelig ut, og det er nærmest umulig å argumentere i mot det. Hva sier det om en person eller parti som ikke er for en lovendring som vil «redde minst ett barn fra overgrep»,  «minst én jente fra tvangsekteskap» eller «minst én elev fra mobbing»? Når jeg likevel er mot datalagringsdirektivet, mot økt aldersgrense for familiegjenforening og mot skoleuniformer så er det selvsagt ikke fordi jeg ikke bryr meg om enkeltmennesker eller at jeg mangler empatiske evner og er bortgått i politiske prinsipper. Jeg håper hvertfall ikke det.

Bakgrunnen for min motstand mot disse tre forslagene er grunnet i en ideologisk overbevisning om at samfunnets viktigste oppgave er å legge til rette for individets frihet og mulighet til individuell utvikling. Dette betyr ikke at alle skal være sin egen lykkes smed eller at statens skal legges ned. Det innebærer en overbevisning om at vi alle er selvstendige individer som i all hovedsak er i stand til å ta gode og reflekterte beslutninger om livene våre. Samfunnet skal legge til rette for dette og kun legge begrensninger på vår individualitet der dette er helt nødvendig og der en slik begrensning for noen ikke medfører uforholdmessige følger for andre. Ved alle begrensninger i den individuelle frihet skal det gjøres en avveining mellom de negative og de positive konsekvensene for individ og samfunn. I de tre aktuelle sakene er det få som får fordeler, mange som får ulemper og det bidrar til at staten får uforholdsmessig stor makt over hvordan vi skal leve livene våre. 

Økt aldersgrense for familiegjenforening vil sannsynligvis være til hjelp for noen for å unngå tvangsekteskap, om det hersker det lite tvil. Men det er også en uforholdsmessig stor inngrepen for det store flertallet som ønsker familiegjenforening fordi de elsker hverandre, har felles barn og ønsker å leve livet sitt sammen. En slik regulering gir dessuten staten en makt i forhold til å beslutte hvem som skal ha lov til å leve sammen som går langt utover det som er rimelig. Dette er prinsipielt høyst problematisk. Nederste aldersgrense for ekteskap i Norge er myndighetsalderen. Er man gammel nok til å være gift er det spesielt at staten kan bestemme at man ikke er gammel nok til å bo sammen. Kampen mot tvangeekteskap er viktig, men et forbud mot å bo med den man elsker er ikke veien å gå.

Argumentasjonen mot skoleuniformer er av tilsvarende art. Jeg erkjenner at mangelen på en felles kleskode kan føre til økt kjøpepress. Det er alvorlig og må håndteres på en god måte. Men samtidig er skolene kanskje den viktigste læringsarenaen barna våre har, både i og utenfor klasserommet. Der blir de konfrontert med forskjellighet, der må de håndtere meningsforskjeller, inntektsforskjeller, kulturforskjeller, utseendeforskjeller og bryne seg på hverandre. Dette er erfaringer som gir grobunn for refleksjon, vekst og utvikling. Kanskje er noe av det viktigste skolen tilfører samfunnet erfaring fra å leve i forskjellighet. Kjøpepress og mobbing skal tas på alvor, men det skal også individualitet.

Det er vanlig å argumentere for og mot politiske saker ved å peke på økonomiske konsekvenser, byråkratiske prosesser eller lovmessige utfordringer. Men i saker av disse typene er det både mer interessant og mer relevant med en prinsipiell og ideologisk debatt. Jeg erkjenner at mitt valg av løsning i de to nevnte sakene kan medføre en økt mulighet for tvangsekteskap og kjøpepress. Dette er alvorlig og må jobbes grundig med. Men løsningen ligge ikke i å innføre en generell straff som rammer langt utenfor de man skal hjelpe. Løsningen er jobbe enda bedre med aksept for forskjellighet og tillit til individene. Jeg tror det gir oss en bedre, rausere og mer kreativ verden.

Virkemidler uten ambisjoner

Om en jobber med næring, kultur eller frivillighet så er sjansen stor for at man en eller annen gang, sannsynligvis mange ganger, finner seg i en situasjon der man skal søke om støtte fra det offentlige. Det er en gullgruve for de som får «sugerøret» ned i den offentlige sparegrisen sies det, og det er vel derfor det er så mange som prøver. Mon det. Min erfaring er at støtte fra det offentlige, uavhengig av nivå og uavhengig av hvilken statlig enhet som bevilger støtten, først og fremst er et virrvarr av krav, ordninger, overlappende eller motstridende målsettinger og timevis med søknadsskriving, rapportering og dyre revisjoner. Det står respekt av de som gidder å sette seg inn i alt – og det er nesten så de fortjener å få en slant kun for forsøket.

Virkemiddelapparatet i Norge er stort og rikt, men det sier seg selv at det ikke er nok til alle. Det er strenge krav som skal oppfylles for å få støtte, og takk og lov for det (her vet jeg at det er noen som vil hevde at det kan det ikke være når de ser hvor mange toskete ting som har fått støtte, men siden jeg i dette innlegget vil argumentere for at det er flere toskete ting som bør få støtte, så lar jeg det passere i stillhet). Det er derfor ikke til å unngå at det fra tid til annen kommer debatter om hvem og hva som får støtte. Det er særlig på to felt jeg har fulgt debatten, festivalstøtte og næringsstøtte. Jeg begrenser derfor denne postingen til å omhandle disse. 

Det er jo selvsagt sånn at når noen tross alt har tatt seg bryet med å søke midler, lest omfattende veiledningstekster, snakket med rådgivere, finregnet på finansieringsplanen og hatt kronisk helseskadelig puls i tiden etter at søknaden er sendt inn, så blir de litt opphisset hvis de får avslag. Det skulle bare mangle. Og hvis de selvsamme søkerne ser at en allerede økonomisk sterk konkurrent, en som går med overskudd og betaler utbytte til eierne sine, får støtte, så øker engasjementet. Og da kommer det gjerne et leserinnlegg eller et oppgitt stønn på LinkedIn. Det er det all grunn til (for ordens skyld – jeg har ikke søkt om offentlig støtte på mange år, med unntak av kontantstøtte noen måneder i fjor. Den fikk jeg, selv om jeg neppe trengte den)

Hvorfor får for eksempel Øyafestivalen (masse) penger fra kulturrådet og Oslo kommune når de selger ut hvert bidige år og ikke burde være avhengig av offentlige kroner i det hele tatt? Eller Olavfestspillene? Hvorfor får de, istedenfor noen av de mange små, smale eller regionale festivalene som kan ha et potensiale men trenger drahjelp for å komme over den første kneika, eller som er avhengig av det for å i det hele tatt eksistere? Hvorfor er Statoil en av de største mottakerne av midler fra Innovasjon Norge? De tjener penger som gress og har råd til å finansiere alle sine FoUi aktiviteter selv. De har så gode resultater at de har råd til å kjøpe Innovasjon Norge om de vil, likevel søker de. Og får. Samtidig er det massevis av gode start-ups som ikke får penger, fordi de ikke i like stor grad kan sannsynliggjøre internasjonal vekst eller fordi risikoen er for høy.  Hvorfor får Yara, FMC, Statoil og Telenor penger av forskningsrådet? Kongsberggruppen har nettopp solgt våpen for flere milliarder til et av verdens verste diktaturer (Oman), så de burde hvertfall ha råd til å dekke forskningsaktiviteten sin selv.

Tyngdekraften rår altså. De som har får, de som er store skal bli større. Det er sikkert mange grunner til det, og minst en av de er nok at det er tryggere for de som sitter på pengesekken å gi til det som allerede virker. Å satse på noen som ikke får det til blir fort til forsider, skandaleoppslag og FrPere som krever at hoder må rulle (særlig hvis det er på kulturfeltet.) Det burde vært omvendt. Risikovilje burde bejubles og feires, for er det noen har råd til å ta risiko så er det staten!

Addisjonalitet er et prinsipp som strengt tatt bør gjelde for alle offentlige støtteordninger. Enkelt fortalt innebærer det en vurdering av i hvilken grad prosjektet som søker støtte er avhengig av støtten. Eller sagt på en annen måte, hva vil skje dersom søker får avslag? Vil det avlyses, nedskaleres, må man innrette finansieringen annerledes eller vil det ikke få noen konsekvenser? Dette er et kjernespørsmål som etter mitt skjønn ikke blir ofret mange tanker. Vil Statoil la være å forske på fornybar energi dersom de ikke får penger fra forskningsrådet? Selvsagt ikke. De vet at dette må de for å være konkurransedyktig i fremtiden. Vil Kongsberggruppen slutte å forske på nye drapsmaskiner om de ikke får støtte? Eller vil Telenor la være å utforske mulighetene for å kutte kostnader, produsere mer miljøvennlig eller lage nye produkter og tjenester? Selvsagt ikke. De vil jo tjene penger om ti år også – da må de forske i dag! Det gjelder underselskapene deres også, de de har etablert gjennom såkalt intraprenørskap for å få fokusert innsatsen mot nye forretningsområder. Dette gjør de uansett, både fordi de må og fordi de kan. De har penger nok. Vil Øya slutte å arrangere Øya om de mister knutepunktstatusen sin? Neppe, og om de gjør det er det ikke på grunn av dårlig økonomi. Vil Moldejazz slutte å lage Moldejazz om de mister sin støtte? Sannsynligvis ikke, men de må kanskje revidere bookingbudsjettene sine og ikke booke Ylvis som trekkplaster neste gang de arrangerer jazzfestival.

Vi vet at Norge vil gå gjennom en heftig omstilling de neste årene. For å komme gjennom dette helskinnet er vi avhengig av nye krefter, nye ideer og nye produkter. Det gjelder i alle markeder, inkludert kultur. Vil markedet fikse det selv? Ja, på globalt nivå. Men ikke i Norge – for i Norge som i alle andre land utsetter man så lenge som mulig å endre på noe som fungerer i dag, selv om man vet det ikke vil fungere i fremtiden. Derfor fortsetter de store med det de er best på. Og dessverre får de penger til det fra de som burde være mer opptatt av utfordringene i fremtiden enn de rosa skyene vi har i dag.  

Når det offentlige støtter de største, bidrar de direkte til at vi gror fast i det vi har. Offentlige midler burde gå til det nye, til det spennende og til de som ellers ikke ville fått realisert ideene sine. Også ideene som i etterkant kan vise seg å være idiotiske. Tar man risiko må man tåle å feile. De statlige virkemidlene burde gå til fremtidens løsninger. Det krever et annet virkemiddelapparat, andre mål og andre ordninger. Men aller mest krever det, som i alle andre sammenhenger, politikere som vil noe mer enn å høste av fortidens sannheter.