Et samfunn på antidepressiva

Det er politikkens største utfordring å greie å skille enkeltperson og samfunn. Når skal politikken regulere enkeltpersoners valg, når skal samfunnets beste trumfe den enkeltes valgfrihet, når skal det store begrenses for å sikre velferden til det lille. Når blir skadene for den enkelte så store at resten av samfunnet må endres for å sikre livet til den ene?

Velferdsstatens store fortjeneste er at den har løftet masser fra fattigdom. Ved å lage universelle tjenester knyttet til helse, utdanning og jobb skal alle nå ha noenlunde like forutsetninger for å ta reflekterte valg. Det er en fantastisk prestasjon og noe vi med rette er stolt av! Likevel ser vi at ikke alle velger klokt. Og godt er det.

For det første er det selvsagt ikke gitt hva som er klokt. Jeg mener det er ekstremt uklokt å røyke hasj og kan produsere massevis av dokumentasjon på at jeg har rett. Jeg har flere gode venner som mener det motsatte og som også kan vise til god dokumentasjon for sitt syn. Jeg mener at både kristen tro og forelskelse er uforståelig, men jeg tror på forelskelse og forkaster kristen tro. I proffboksesaken mener helsepersonell at det er svært uklokt å bedrive proffboksing. Mens bokserne mener at det har så mye bra for seg at det er klokt å innføre det. Dessuten hevder de, med rette vil jeg tro, at det er få tilfeller av passiv proffboksing. Den skaden som påføres påføres altså kun den som har valgt det (for øvrig i motsetning til for eksempel alkohol, tobakk og forurensing). Hva som er klokt er altså ikke på noen måte gitt. 

Men det viktigste med denne retten til å ta valg, også de som er skadelige, er at vi får et samfunn som utfordrer oss. Retten til å ta valg inkluderer også retten til å ta gale valg. Det vil nødvendigvis føre til at vi på samfunnsnivå får bunner og topper. Samfunnet på overordnet nivå har godt av at noen skraper bunnen mens andre spiser torturpostei med snobbene. Det skjerper oss.

Så jeg synes det er bra at noen lider? At noen er alkoholikere eller at noen barn opplever total mangel på omsorg? Nei, på ingen måte. Og jeg vil at samfunnet skal gjøre alt i sin makt for å hjelpe de som av en eller annen grunn faller utenfor. Men et samfunn som forebygger så sterkt at muligheten for å falle utenfor forsvinner, blir et samfunn på lykkepille. Et samfunn uten bunner, men også uten topper. Et samfunn der det vi ikke liker forbys står i fare for å bli et samfunn der vi lulles inn i fantasiløshet og oss selv nok. Det være seg forbud mot tigging, proffboksing eller uttrykk for religiøsitet.

Vi trenger å bli konfrontert med ulikhet, erkjenne ulike behov, ulike løsninger og ulike oppfatninger av hva som er riktig. Dersom vi fremelsker et samfunn som på makronivå skal avgjøre klokt og uklokt på vegne av et helt folk, ender vi opp som en Pink Floyds skrekkvisjon med uniformerte skolebarn trillende ut av en maskin.

Med utgangspunkt i folkehelse er proffboksing sannsynligvis lite smart. Det må vel sannsynligvis også kunne sies om rallycross, basehopping og leirdueskyting. Men dersom noen ønsker å bruke livet sitt på dette, som har glede av adrenalinet dette gir, og som er ved sine fulle fem når de sier at dette ønsker jeg, så må de jo få lov til det. Selv om de skader seg selv. Selv om de får arr på hjernen. Selv om de påfører seg selv demens. 

Kan denne liberalismen gå for langt? Ja, selvsagt kan den det. Og nettopp derfor er balansegangen mellom person og samfunn politikernes vanskeligste øvelse. De gode intensjonene bak enhetsskolen, skolereformene i videregående sin ambisjon om å gjøre alle til akademikere, bak forbud mot skadelige idretter og strenge skjenkeregler er jo gode. De er jo tuftet på et ønske om et bedre samfunn for alle. Men hva mister vi når samfunnet vedtar rammene for det gode liv? Når samfunnet tar ansvar for alle som faller utenfor? Hvor den som får skylden for mobbing er skolene og ikke mobberne, skylden for trafikkulykker er samferdselsdepartementes og ikke sjåførenes, skylden for utroskapen er kommunens åpningstider og ikke den troløse? Og tilsvarende, hva skjer dersom vi later som at samfunnet er helt uten skyld? Hvor vi fratar det politiske nivå ansvaret for landets utvikling, også i det små?

Retten til proffboksing er i essens ikke noe annet en retten til kristne privatskoler eller å drikke seg snydens på julebord. Jeg er altså ikke kristen, og jeg har store problemer med å akseptere at det finnes skoler i Norge som faktisk hevder at kvinner ikke skal tale i forsamlinger eller som krever at barna ved skolens oppstart skal be til en høyere makt. Og jeg mener det rent strukturelt er svært mye mer problematisk og gir betydelig større "passiv-skader" at barn faktisk får undervisning i dette enn at noen driver med proffboksing. Men jeg vil ikke forby det av den grunn. Tvert i mot – jeg mener det er en styrke for samfunnet at også denne "sannheten" får leve. For det gir mine barn en pluralisme i sin oppvekst som jeg tror vil skjerpe, raffinere og utvikle deres evne til kreativitet, forståelse og sameksistens.