Det kunne vært prosa ført i pennen av Ari Behn. En fiffig
formulering med mange lag, beskrevet av tilhengere av hans forfatterskap som
dyp og mangfoldig som marianegropen, av de mindre begeistrede som like
spennende som middagen i et bursdagsselskap for treåringer.
Men det er ikke det. Det er ikke skjønnlitteratur, fantasi
eller diktning. Det er ikke dypt, utfordrende, offensivt eller kreativt. Det er
en vassekte, reell politisk ambisjon, utformet og implementert av den sittende
posisjonen i Buskerud fylkeskommune. Knusktørr og ambisjonsløs som bare asfalt
kan være.
Jobb nummer én er asfalt altså
Jeg har et problem med en-sakspolitikere som gir inntrykk av
at bare vi fikser x, y eller z, ja da skal du se at det løser seg. De som roper
at mer – eller mindre - lekser er svaret i skolen. Mer eller mindre forskning
fikser verdiskapingen, mer eller mindre arbeidsledighetstrygd eller større
eller mindre kommuner er det som skal til for å få sving på sysselsettingen.
Eller at flere og bedre veier er svaret for et fylke med mange, krevende
utfordringer. For de vet jo at det ikke fungerer sånn. Alle vet jo at det er
mer komplekst enn som så.
At organisasjoner, lobbyister og interessegrupper
løfter enkeltsaker har jeg forståelse for. Det er jobben deres. Når NHO roper
opp behovene til næringslivet, fellesforbundet om sine ansattes pensjoner, de
bibliotekansatte om bibliotekets fortreffelighet og NOAH om pelsdyrenes ve og
vel – så gjør de den jobben de er satt til å forvalte sine medlemmer eller
finansiører. Sånn skal det være.
Vår jobb som politikere er å lytte, og så gjøre prioriteringer basert på den
informasjonen vi har til rådighet innenfor «et balansert budsjett». Og akkurat
der begynner folk å gjespe og snur seg til noen andre med litt mer futt i
frasparket.
Det selger jo ikke så bra. Kan du tenke deg noe mer
skrekkelig for en informasjonssjef enn at noen går til valg på «et balansert
budsjett»? Jeg grøsser ved tanken selv…
Men hva er egentlig jobben vår? Det er å sørge for at
befolkningen i vår valgkrets lever så gode liv som mulig. Det inkluderer både
gamle og unge, rike og fattige, syke og friske og ikke minst både i dag og i
fremtiden.
I den grad det kan finnes en jobb nummer én for politikere så er
det folkehelse. Dess flere som beveger seg, er i arbeid, tar vare på
seg selv og sine og holder seg friske i både ånd og legeme, dess bedre blir for
alle.
Det innebærer en skole som gir en god utdannelse, et
arbeidsmarked der det er plass til alle, et fritidstilbud som er utfordrende og
underholdende, et samferdselssystem som er trygt og effektivt, en luftkvalitet
vi kan leve i, en bruk av naturen som er tilpasset slik at også de med bevegelseshemminger
kommer seg opp og frem osv. Det er alle de små grepene som til sammen gjør den
store forskjellen.
Et godt samfunn blir målt på hvor gode vi er til å fange opp
de med utfordringer, hvor gode vi er til å planlegge for fremtidige behov og
hvor godt vi forvalter ressursene på vegne av både oss selv og kommende
generasjoner. I et slik perspektiv er det like viktig å bruke ressurser på
planleggere, vannkvalitet og kommuneplanenes samfunnsdel som på veier,
parkeringsplasser og asfalt. Innholdsleverandører og identitetsskapere som
kultur og kulturminnevern, museer og biblioteker er like viktige for integrering,
vekst og utvikling som universell utforming, bruk av naturen, dedikerte
sykkelveier og trygg skolevei. Skolenes infrastruktur og bygningskvalitet er
like viktige som kommunenes oppfølgingstjeneste og lærernes kompetanse.
Vi trenger alt, for alt henger sammen med alt.
Vår viktigste jobb er å legge til rette for en kreativ, skapende
og lyttende fylkeskommune som tar vare på alle, uavhengig av hvor ressurssterke
de er. Gode veier er viktig, og vi skal selvsagt fortsatt vedlikeholde så godt
vi kan. Men det er ikke jobb nummer én. Det er én jobb blant mange.