søndag 31. august 2014
Kulturnæringer - et uhåndterlig begrep
Det er en utfordring for både aktører i virkemiddelapparatet og for de bedrifter/aktører som i følge definisjonen er kulturnæringer, at begrepet er uhåndterlig. Det gjelder både som identifikasjon for de aktuelle næringsaktørene og som en operasjonaliserbar størrelse for virkemiddelapparatet. Den favner så vidt og inkluderer så mange næringer med så ulike behov, at det det fremstår som lite formålstjenlig, nærmest umulig, å behandle de under ett. Så i stedet for å snakke alles sak, som altså er nærmest umulig, så frontes de næringsgruppene mange tenker på når de hører ordet kultur: Design, film, foto og spill, musikk og kunstnerisk virksomhet. Man sier kulturnæringer men mener egentlig disse gruppene, og i kjølvannet får man misforståelser, oppblåste tall og forventinger og feilaktige slutninger. Tidligere statssekretær i kulturdepartementet Mina Gerhardsen bidro i sin tid til denne misforståelsen i et ofte brukt sitat der hun viser forskjellen på kulturnæringer og andre næringer ved sammenligne det å selge kunst med det å selge skruer. Det er en svært liten andel av kulturnæringene som selger kunst, eller tilsvarende produkter. De nevnte næringsgruppene utgjør til sammen kun 39 prosent av kulturnæringene.
Da Menon Business Economics og Perduco kultur i 2009 så på kulturnæringenes betydning for norsk økonomi, viste de at verdiskapningen i kulturnæringene var på i overkant av 42 milliarder kroner. Tallet har siden da blitt et mantra som nevnes i enhver sammenheng der man argumenter for økt satsing på næringen. Vi må satse på kulturnæringene, sies det, for de skapte verdier for hele 42 milliarder kroner i 2009! Og så går men derfra til å argumentere for kunstnernes, skuespillernes, musikernes og, særlig de siste par årene, dataspillprodusentenes betydning, med henvisning til den enorme verdiskapning, og den fantastiske økningen over tid. Men i disse tallene finner vi blant annet næringer som jobber med trykte medier, TV og radio og annonse og reklame. Dette er bransjer med høy omsetning og som selger produkter som nærmest er som skruer og mutre å regne. Trekker vi fra bidragene fra disse aktørene fra sluttsummen ender verdiskapningen på 18,5 milliarder. Fortsatt mye, men betydelig mindre enn 42 milliarder.
For oss som jobber med næringsutvikling er blant annet målinger av lønnsomhet, bransjemiks, komparative fortrinn og fremtidig verdiskapning viktig. For at aktører eller nettverk skal være støtteverdige, må vi tro at aktørene vil være lønnsomme over tid. De skal ganske enkelt tjene penger. Vi er ikke alle like strenge i kravene til fremtidig vekst som Innovasjon Norge, men vi må tro at det finnes en spire til kommersiell gevinst i prosjektet.
Hva mener vi med næring i kulturnæringene? Jeg erkjenner at det i noen tilfeller kan være vanskelig å måle verdiskapning og det i noen bransjer er mer utfordrende enn i andre, men når for eksempel offentlige bibliotek, en virksomhet som blant annet har sin legitimitet nettopp i å være gratis, er definert som en kulturnæringsaktør, så er det utfordrende å håndtere. Det skaper dessuten en uheldig sammenblanding av de kulturaktørene som er viktig å støtte på grunn av deres samfunnsmessige betydning og mandat og de man skal støtte fordi de har et kommersielt potensial. Da kulturrådet i fjor fikk et utvidet ansvar for kulturnæringer gjorde det vondt verre. En aktør med spisskompetanse på kultur og kvalitet, uten verken erfaring eller mandat som næringsutvikler, og som kun har berøringspunkt med en liten andel av de som rent faktisk faller under den foreliggende definisjonen, fikk et delansvar for hele næringen. De av oss som slet med begrepet før den tid, fikk det da enda vanskeligere. Lønnsom kulturnæring trenger ikke å ha noe med kulturrådets kvalitetskrav å gjøre. God kultur og god business er ikke nødvendigvis det samme.
Når utfordringene til kulturnæringer diskuteres er det i all hovedsak utfordringer knyttet til kunstnerne som får fokus. Når Oxford Research og BI f.eks. sier at kulturnæringsaktører ikke identifiserer seg som entreprenører, og når den rødgrønne regjeringen i fjor fikk seg til å påstå at kulturnæringene mangler forretningsmessig kompetanse, så stemmer det for en del av kunstnerne (hvorav en liten andel mener at dette både er rett og rimelig da de ikke anser seg selv som næringsaktører), men det er på ingen måte representativt for næringen slik den i dag er definert. Både medieaktører, reklameaktører, arkitekter og bransjer i tilknytning til utøvende kunstnerisk virksomhet anser seg i stor grad som entreprenører og mange av de er både gode og lønnsomme. Med unntak av enkelte bransjer så er utfordringene til kulturnæringsaktørene akkurat de samme som for alle andre nyetablerere. Det har ingenting med en spesiell mangelfull kompetanse på forretningsutvikling i kulturnæringene å gjøre. En slik påstand er ikke bare feil, det er også en hån mot det store flertallet av kulturnæringsbedrifter som er kompetente entreprenører i et tøft marked.
Skal bransjen kulturnæringer være håndterbar i et næringsutviklingsperspektiv, må begrepet redefineres. Det må avklares hva som menes med næring og man må igjen se nøye på hvilke næringer man har tatt med i utvalget. I stedet for å ta utgangspunkt i en vanskelig tilgjengelig overordnet definisjon som dreier seg om formidling av mer eller mindre kommersielle produkter, bør man se hvilke behov aktørene har, hvilke markeder de opererer i og hvor deres vekstpotensial ligger. En ny definisjon vil kunne bidra til en mer nyansert og realitetsorientert diskusjon om betydningen og potensialet til næringen som helhet, og være et viktig bidrag til at vi faktisk greier å ta ut dette potensialet.
Tilrettelegg fylkets anbud til lokalt næringsliv!
Dagens næringsliv har 30. august en veldig interessant artikkel om hvordan de særnorske anbudsreglene struper næringslivet. Det har blitt så komplisert og kostbart å levere offentlige anbud at bedrifter ikke har råd eller kapasitet og det hemmer samtidig forskning og utvikling. Dette er et resultat av en sånn altoverskuende redsel for at noe galt skal skje at man har gjort det nærmest umulig for næringsaktører å levere anbud uten hjelp av advokater. Følgen er at kostnadene har gått så mye opp at det kun er de største som kan og tør levere anbud.
En annen følge som ikke blir tatt opp i artikkelen, er at det å legge offentlige innkjøp ut på anbud har blitt så krevende at verken fylkeskommuner eller kommuner har mulighet til å bygge kompetansen i eget hus. Det har medført at en rekke offentlige aktører har gått sammen om felles innkjøpstjenester. For Buskerud fylkeskommune har dette blitt organisert i BTV-innkjøp som er et felles innkjøpssystem for Buskerud, Telemark og Vestfold fylkeskommuner. Ikke bare skal dette effektivisere innkjøpsrutinene, men det skal også muliggjøre at disse kan slå sammen innkjøpene sine slik at de får større innkjøp og dermed lavere kostnader. Så langt høres det tilforlatelig ut.
Problemet oppstår når dette innkjøpssystemet står i veien for en av fylkeskommunens prinæroppgaver, nemlig å legge til rette for lokal næringsutvikling i sin region. I Buskerud er fylkeskommunen en av de desidert største innkjøperne. I tillegg er en rekke av kommunene med i en flere av rammeavtalene som er inngått. Det overordnede samarbeidet får som konsekvens at mange av disse kontraktene er av en sånn størrelse at det umulig for lokale leverandører å levere tilbud. Jeg har selv møtt flere lokale leverandører som mener de vil kunne konkurrere på både pris og kvalitet dersom de kun skulle levert i sin kommune. For eksempel kan en leverandør av kontormøbler i Gol levere minst like godt til Gol vgs som et svensk storkonsern, men dersom han også er nødt til å levere til alle alle videregående skoler i Buskerud, Telemark og Vestfold blir han ganske enkelt stoppet av avstandene. Det paradoksale i dettte er at fylkeskommunen på den ene siden bruker millioner av kroner for legge til rette for lokalt næringsliv og på den andre siden effektivt stopper lokal verdiskapning ved å gjøre seg utilgjengelig for lokale leverandører.
Det store spørsmålet er om det er mulig å gjøre noe med dette. De fleste politikere svarer nei på dette og hevder at de er bundet av lov om offentlige anskaffelser. Det siste er riktig, man er selvsagt bundet av loven. Men det betyr ikke at man ikke kan gjøre noe.
Det aller første man burde gjøre er å gå ut av store og omfattende anskaffelsessamarbeid. Man kan gjerne dele på kompetansen og bygge opp fagmiljø som kan serve mindre enheter, men selve anskaffelsene bør gjøres så små som mulig. Ved å gjøre dette oppnår man minst fire ting:
1. Man vil oftere havne under terskelen for EØS-anbud som med de gjeldende tersklene er over 600 000,- Man vil sannsynligvis også få flere anbud som ligger under 300 000,- hvor man har mulighet til å invitere inntil tre leverandører til å levere anbud.
2. Man vil oftere ha anskaffelser som lokalt næringsliv er i stand til å konkurrere om. Det er selvsagt ikke sikkert at de får anbudet, da også de store vil ha mulighet til å levere tilbud, men de vil i det minste ha en mulighet.
3. Dersom lokale leverandører får tilslaget vil man få en tettere relasjon mellom leverandør og innkjøper, noe som i større grad muliggjør dialog.
4. Man bidrar direkte til et lønnsomt lokalt næringsliv gjennom å bruke tjenestene deres. Det er en svært mye mer effektiv måte enn gjennom søkbare støtteordninger.
Det andre man burde gjøre er å legge inn krav i konkurransegrunnlaget som også mindre aktører har mulighet til å oppnå. Dersom man kun legger inn krav på pris, kvalitet og leveringssikkerhet ( i tillegg till standardkrav som HMS, skatteattest o.l.) benytter man seg ikke av mulighetene som ligger i offentlige anskaffelser. Man kunne f.eks. også legge inn om hvorvidt tilbyder er lærlingebedrift som en verdi. Større aktører som ikke tar ansvar for å legge til rette for en kompetent befolkning vil da score relativt lavere enn mindre aktører som tar dette ansvaret. Da oppnår vi både å gi bedriftene et ekstra insitament for å bli lærlingebedrifter og vi skaper et vurderingspunkt de minste kan konkurrere på.
Det tredje man burde gjøre er å finne andre måter å måle leveringssikkerhet på enn antall ansatte og omsetning. Det finnes en rekke store aktører som scorer høyt på dette uten at de er spesielt gode på å levere på tid. Her er faktisk mindre aktører ofte bedre da de er mer fleksible, har færre store kunder og dermed gir mer oppmerksomhet til den enkelte og fordi de er mer sårbare for negativ kritikk enn de største.
Alle disse tre tingene er mulig å gjøre. Det er innenfor loven og krever kun politisk vilje. Det er mulig det vil medføre noen større kostnader, men det er det i så fall verd. Fylkeskommunen sin jobb er blant annet å legge til rette for lokalt næringsliv. At det koster penger er ikke at argument for å ikke gjøre det.
En annen følge som ikke blir tatt opp i artikkelen, er at det å legge offentlige innkjøp ut på anbud har blitt så krevende at verken fylkeskommuner eller kommuner har mulighet til å bygge kompetansen i eget hus. Det har medført at en rekke offentlige aktører har gått sammen om felles innkjøpstjenester. For Buskerud fylkeskommune har dette blitt organisert i BTV-innkjøp som er et felles innkjøpssystem for Buskerud, Telemark og Vestfold fylkeskommuner. Ikke bare skal dette effektivisere innkjøpsrutinene, men det skal også muliggjøre at disse kan slå sammen innkjøpene sine slik at de får større innkjøp og dermed lavere kostnader. Så langt høres det tilforlatelig ut.
Problemet oppstår når dette innkjøpssystemet står i veien for en av fylkeskommunens prinæroppgaver, nemlig å legge til rette for lokal næringsutvikling i sin region. I Buskerud er fylkeskommunen en av de desidert største innkjøperne. I tillegg er en rekke av kommunene med i en flere av rammeavtalene som er inngått. Det overordnede samarbeidet får som konsekvens at mange av disse kontraktene er av en sånn størrelse at det umulig for lokale leverandører å levere tilbud. Jeg har selv møtt flere lokale leverandører som mener de vil kunne konkurrere på både pris og kvalitet dersom de kun skulle levert i sin kommune. For eksempel kan en leverandør av kontormøbler i Gol levere minst like godt til Gol vgs som et svensk storkonsern, men dersom han også er nødt til å levere til alle alle videregående skoler i Buskerud, Telemark og Vestfold blir han ganske enkelt stoppet av avstandene. Det paradoksale i dettte er at fylkeskommunen på den ene siden bruker millioner av kroner for legge til rette for lokalt næringsliv og på den andre siden effektivt stopper lokal verdiskapning ved å gjøre seg utilgjengelig for lokale leverandører.
Det store spørsmålet er om det er mulig å gjøre noe med dette. De fleste politikere svarer nei på dette og hevder at de er bundet av lov om offentlige anskaffelser. Det siste er riktig, man er selvsagt bundet av loven. Men det betyr ikke at man ikke kan gjøre noe.
Det aller første man burde gjøre er å gå ut av store og omfattende anskaffelsessamarbeid. Man kan gjerne dele på kompetansen og bygge opp fagmiljø som kan serve mindre enheter, men selve anskaffelsene bør gjøres så små som mulig. Ved å gjøre dette oppnår man minst fire ting:
1. Man vil oftere havne under terskelen for EØS-anbud som med de gjeldende tersklene er over 600 000,- Man vil sannsynligvis også få flere anbud som ligger under 300 000,- hvor man har mulighet til å invitere inntil tre leverandører til å levere anbud.
2. Man vil oftere ha anskaffelser som lokalt næringsliv er i stand til å konkurrere om. Det er selvsagt ikke sikkert at de får anbudet, da også de store vil ha mulighet til å levere tilbud, men de vil i det minste ha en mulighet.
3. Dersom lokale leverandører får tilslaget vil man få en tettere relasjon mellom leverandør og innkjøper, noe som i større grad muliggjør dialog.
4. Man bidrar direkte til et lønnsomt lokalt næringsliv gjennom å bruke tjenestene deres. Det er en svært mye mer effektiv måte enn gjennom søkbare støtteordninger.
Det andre man burde gjøre er å legge inn krav i konkurransegrunnlaget som også mindre aktører har mulighet til å oppnå. Dersom man kun legger inn krav på pris, kvalitet og leveringssikkerhet ( i tillegg till standardkrav som HMS, skatteattest o.l.) benytter man seg ikke av mulighetene som ligger i offentlige anskaffelser. Man kunne f.eks. også legge inn om hvorvidt tilbyder er lærlingebedrift som en verdi. Større aktører som ikke tar ansvar for å legge til rette for en kompetent befolkning vil da score relativt lavere enn mindre aktører som tar dette ansvaret. Da oppnår vi både å gi bedriftene et ekstra insitament for å bli lærlingebedrifter og vi skaper et vurderingspunkt de minste kan konkurrere på.
Det tredje man burde gjøre er å finne andre måter å måle leveringssikkerhet på enn antall ansatte og omsetning. Det finnes en rekke store aktører som scorer høyt på dette uten at de er spesielt gode på å levere på tid. Her er faktisk mindre aktører ofte bedre da de er mer fleksible, har færre store kunder og dermed gir mer oppmerksomhet til den enkelte og fordi de er mer sårbare for negativ kritikk enn de største.
Alle disse tre tingene er mulig å gjøre. Det er innenfor loven og krever kun politisk vilje. Det er mulig det vil medføre noen større kostnader, men det er det i så fall verd. Fylkeskommunen sin jobb er blant annet å legge til rette for lokalt næringsliv. At det koster penger er ikke at argument for å ikke gjøre det.
torsdag 28. august 2014
Rød eller blå?
Hva har du i ryggraden? Er du rød eller blå?
Spørsmålet kommer med jevne mellomrom. Det er kanskje en forventet konsekvens av å være et sentrumsparti som har politiske handlingsalternativer på begge sider. I begynnelsen fremsto det først som enkelt å svare på. Det burde ikke være så veldig vanskelig å plassere seg på en politisk akse. Men etterhvert har det blitt vanskeligere å gi et entydig svar, og etterhvert har jeg kommet til at spørsmålet er irrelevant. Ikke fordi jeg ikke vet hva jeg mener, men fordi inndelingen i rød og blå er uinteressant. I beste fall kan spørsmålet gi svar på hvilken farge jeg synes er vakrest.
Jeg er en tvilende EU tilhenger, for en større åpning for private aktører i både utdanning og helse, bekymret for at likhetsprinsippet støter vekk annerledeshet og gjør samfunnet fattigere, samtidig som det brutalt for de som faller utenfor malen. Jeg tror privatskoler kan være en fordel, at større samarbeid med private i helsesektoren er bra. Jeg er dessunten sterk motstander av datalagringsdirektivet og andre offentlige grep som begrenser min frihet. Dette og mer til tilsier at jeg tilhører høyresiden i norsk politikk.
Men samtidig er jeg mot fjerning av formueskatten, men mener den bør justeres, mener eiendomsskatt (gitt en fornuftig innretning) kan være fornuftig, mot kontantstøtten, og mener vi både kan og bør ta i mot flere flyktninger. Jeg mener det generelle skattetrykket kan økes for mellom- og høyinntektsgrupper, men at det skal innrettes mot forbruk og ikke inntekt, jeg er for en restriktiv alkoholpolitikk, republikaner, ateist og mener at distriktsrettede næringsutviklingmidler kan ha mye for seg. Typisk venstresiden altså.
Sånn kan jeg fortsette på enkeltsaker i det uendelige, noen ganger såkalt rød og andre ganger såkalt blå. For de fleste av oss er det sånn. Det er enkeltsakene som er de vesentlige, ikke hvorvidt partiet tilhører den ene eller den andre siden på overforenklende kakediagrammet.
I den politiske diskursen er det ord og begreper som går igjen som alle ønsker å smykke seg med. Alle er for frihet, alle er liberale og alle vil at folk flest skal få det bedre. Vi har eksempler på kommunestyrer der FRP og SV samarbeider, hvor Venstre og AP er bestevenner og hvor Høyre leker like godt til venstre som til høyre. For folk, og politikere flest, er det ikke hvem man samarbeider med som betyr noe, men hvilket gjennomslag man får for politikken sin.
Mer interessant er hva jeg mener om fylkets utfordringer. Vi har et etterslep på veivedlikehold, både i øvre og nedre del av fylket, både svelvikveien og RV23 skriker etter opprustning og fylkesveiene gjennom dalførene våre er til tider direkte helsefarlig. Hva gjør vi med det? Næring: vi har tre omstillingskommuner og flere kommuner som har et næringspotensial de ikke får tatt ut. Vi har foUi virkemidler rettet mot næringsliv som ikke har en eneste miljøforusetning knyttet til seg og vi har en høyyskole som ønsker å legge ned næringsinitierte linjer til tross for marked og behov. Er det sånn vi vil at fylket skal styres? Hvordan kan vi innrette innsatsen mot et mer effektivt, bærekraftig og robust næringsliv? Hvilke prioriteringer må gjøres? Vi har folkehelseutfordringer, blant annet knyttet til en stor arbeidskraftsreserve vi ikke får tatt ut, hvilke grep er mulige her? Hva gjør vi med frafallet på skoler, hvordan sikrer vi at vi utdanner den kompetansen vi trenger, hvordan kan vi styrke fagskolene slik at vi får en best mulig yrkesrettet tertiærutdanning? Hva gjør vi med regionsentrene for å gjøre de attraktive for omlandet, hvordan sikrer vi aktivitet i distriktene og hvordan kan vi bistå til en mest mulig smidig gjennomføring av en kommunereform vi vet kommer? Vi har Norges største reiselivsregion i øvre del av fylket, hvordan gjøre denne bedre rustet slik at de i større grad får helårsdrift og mer robus næringsmiks? Vi har et av Norges største industrimiljøer i Kongsbergregionen, hvordan kan vi bidra til å øke deres attraktivitet og innovasjon? Hvordan kan vi sikre internasjonal kompetanse i nåværende og fremtidig arbeidskraft i både offentlig og privat sektor? Hvoran skal vi i en tid med stadig mindre midler til kommunsektoren greie å opprettholde et godt og variert kulturliv til befolkningen?
Dette er i dette landskapet vi skal lage politikk, det er her utfordringene og mulighetene finnes. Det er det som betyr noe for befolkningen - ikke hvilken farge man liker best.
Spørsmålet kommer med jevne mellomrom. Det er kanskje en forventet konsekvens av å være et sentrumsparti som har politiske handlingsalternativer på begge sider. I begynnelsen fremsto det først som enkelt å svare på. Det burde ikke være så veldig vanskelig å plassere seg på en politisk akse. Men etterhvert har det blitt vanskeligere å gi et entydig svar, og etterhvert har jeg kommet til at spørsmålet er irrelevant. Ikke fordi jeg ikke vet hva jeg mener, men fordi inndelingen i rød og blå er uinteressant. I beste fall kan spørsmålet gi svar på hvilken farge jeg synes er vakrest.
Jeg er en tvilende EU tilhenger, for en større åpning for private aktører i både utdanning og helse, bekymret for at likhetsprinsippet støter vekk annerledeshet og gjør samfunnet fattigere, samtidig som det brutalt for de som faller utenfor malen. Jeg tror privatskoler kan være en fordel, at større samarbeid med private i helsesektoren er bra. Jeg er dessunten sterk motstander av datalagringsdirektivet og andre offentlige grep som begrenser min frihet. Dette og mer til tilsier at jeg tilhører høyresiden i norsk politikk.
Men samtidig er jeg mot fjerning av formueskatten, men mener den bør justeres, mener eiendomsskatt (gitt en fornuftig innretning) kan være fornuftig, mot kontantstøtten, og mener vi både kan og bør ta i mot flere flyktninger. Jeg mener det generelle skattetrykket kan økes for mellom- og høyinntektsgrupper, men at det skal innrettes mot forbruk og ikke inntekt, jeg er for en restriktiv alkoholpolitikk, republikaner, ateist og mener at distriktsrettede næringsutviklingmidler kan ha mye for seg. Typisk venstresiden altså.
Sånn kan jeg fortsette på enkeltsaker i det uendelige, noen ganger såkalt rød og andre ganger såkalt blå. For de fleste av oss er det sånn. Det er enkeltsakene som er de vesentlige, ikke hvorvidt partiet tilhører den ene eller den andre siden på overforenklende kakediagrammet.
I den politiske diskursen er det ord og begreper som går igjen som alle ønsker å smykke seg med. Alle er for frihet, alle er liberale og alle vil at folk flest skal få det bedre. Vi har eksempler på kommunestyrer der FRP og SV samarbeider, hvor Venstre og AP er bestevenner og hvor Høyre leker like godt til venstre som til høyre. For folk, og politikere flest, er det ikke hvem man samarbeider med som betyr noe, men hvilket gjennomslag man får for politikken sin.
Mer interessant er hva jeg mener om fylkets utfordringer. Vi har et etterslep på veivedlikehold, både i øvre og nedre del av fylket, både svelvikveien og RV23 skriker etter opprustning og fylkesveiene gjennom dalførene våre er til tider direkte helsefarlig. Hva gjør vi med det? Næring: vi har tre omstillingskommuner og flere kommuner som har et næringspotensial de ikke får tatt ut. Vi har foUi virkemidler rettet mot næringsliv som ikke har en eneste miljøforusetning knyttet til seg og vi har en høyyskole som ønsker å legge ned næringsinitierte linjer til tross for marked og behov. Er det sånn vi vil at fylket skal styres? Hvordan kan vi innrette innsatsen mot et mer effektivt, bærekraftig og robust næringsliv? Hvilke prioriteringer må gjøres? Vi har folkehelseutfordringer, blant annet knyttet til en stor arbeidskraftsreserve vi ikke får tatt ut, hvilke grep er mulige her? Hva gjør vi med frafallet på skoler, hvordan sikrer vi at vi utdanner den kompetansen vi trenger, hvordan kan vi styrke fagskolene slik at vi får en best mulig yrkesrettet tertiærutdanning? Hva gjør vi med regionsentrene for å gjøre de attraktive for omlandet, hvordan sikrer vi aktivitet i distriktene og hvordan kan vi bistå til en mest mulig smidig gjennomføring av en kommunereform vi vet kommer? Vi har Norges største reiselivsregion i øvre del av fylket, hvordan gjøre denne bedre rustet slik at de i større grad får helårsdrift og mer robus næringsmiks? Vi har et av Norges største industrimiljøer i Kongsbergregionen, hvordan kan vi bidra til å øke deres attraktivitet og innovasjon? Hvordan kan vi sikre internasjonal kompetanse i nåværende og fremtidig arbeidskraft i både offentlig og privat sektor? Hvoran skal vi i en tid med stadig mindre midler til kommunsektoren greie å opprettholde et godt og variert kulturliv til befolkningen?
Dette er i dette landskapet vi skal lage politikk, det er her utfordringene og mulighetene finnes. Det er det som betyr noe for befolkningen - ikke hvilken farge man liker best.
Abonner på:
Innlegg (Atom)