Dagens næringsliv har 30. august en veldig interessant artikkel om hvordan de særnorske anbudsreglene struper næringslivet. Det har blitt så komplisert og kostbart å levere offentlige anbud at bedrifter ikke har råd eller kapasitet og det hemmer samtidig forskning og utvikling. Dette er et resultat av en sånn altoverskuende redsel for at noe galt skal skje at man har gjort det nærmest umulig for næringsaktører å levere anbud uten hjelp av advokater. Følgen er at kostnadene har gått så mye opp at det kun er de største som kan og tør levere anbud.
En annen følge som ikke blir tatt opp i artikkelen, er at det å legge offentlige innkjøp ut på anbud har blitt så krevende at verken fylkeskommuner eller kommuner har mulighet til å bygge kompetansen i eget hus. Det har medført at en rekke offentlige aktører har gått sammen om felles innkjøpstjenester. For Buskerud fylkeskommune har dette blitt organisert i BTV-innkjøp som er et felles innkjøpssystem for Buskerud, Telemark og Vestfold fylkeskommuner. Ikke bare skal dette effektivisere innkjøpsrutinene, men det skal også muliggjøre at disse kan slå sammen innkjøpene sine slik at de får større innkjøp og dermed lavere kostnader. Så langt høres det tilforlatelig ut.
Problemet oppstår når dette innkjøpssystemet står i veien for en av fylkeskommunens prinæroppgaver, nemlig å legge til rette for lokal næringsutvikling i sin region. I Buskerud er fylkeskommunen en av de desidert største innkjøperne. I tillegg er en rekke av kommunene med i en flere av rammeavtalene som er inngått. Det overordnede samarbeidet får som konsekvens at mange av disse kontraktene er av en sånn størrelse at det umulig for lokale leverandører å levere tilbud. Jeg har selv møtt flere lokale leverandører som mener de vil kunne konkurrere på både pris og kvalitet dersom de kun skulle levert i sin kommune. For eksempel kan en leverandør av kontormøbler i Gol levere minst like godt til Gol vgs som et svensk storkonsern, men dersom han også er nødt til å levere til alle alle videregående skoler i Buskerud, Telemark og Vestfold blir han ganske enkelt stoppet av avstandene. Det paradoksale i dettte er at fylkeskommunen på den ene siden bruker millioner av kroner for legge til rette for lokalt næringsliv og på den andre siden effektivt stopper lokal verdiskapning ved å gjøre seg utilgjengelig for lokale leverandører.
Det store spørsmålet er om det er mulig å gjøre noe med dette. De fleste politikere svarer nei på dette og hevder at de er bundet av lov om offentlige anskaffelser. Det siste er riktig, man er selvsagt bundet av loven. Men det betyr ikke at man ikke kan gjøre noe.
Det aller første man burde gjøre er å gå ut av store og omfattende anskaffelsessamarbeid. Man kan gjerne dele på kompetansen og bygge opp fagmiljø som kan serve mindre enheter, men selve anskaffelsene bør gjøres så små som mulig. Ved å gjøre dette oppnår man minst fire ting:
1. Man vil oftere havne under terskelen for EØS-anbud som med de gjeldende tersklene er over 600 000,- Man vil sannsynligvis også få flere anbud som ligger under 300 000,- hvor man har mulighet til å invitere inntil tre leverandører til å levere anbud.
2. Man vil oftere ha anskaffelser som lokalt næringsliv er i stand til å konkurrere om. Det er selvsagt ikke sikkert at de får anbudet, da også de store vil ha mulighet til å levere tilbud, men de vil i det minste ha en mulighet.
3. Dersom lokale leverandører får tilslaget vil man få en tettere relasjon mellom leverandør og innkjøper, noe som i større grad muliggjør dialog.
4. Man bidrar direkte til et lønnsomt lokalt næringsliv gjennom å bruke tjenestene deres. Det er en svært mye mer effektiv måte enn gjennom søkbare støtteordninger.
Det andre man burde gjøre er å legge inn krav i konkurransegrunnlaget som også mindre aktører har mulighet til å oppnå. Dersom man kun legger inn krav på pris, kvalitet og leveringssikkerhet ( i tillegg till standardkrav som HMS, skatteattest o.l.) benytter man seg ikke av mulighetene som ligger i offentlige anskaffelser. Man kunne f.eks. også legge inn om hvorvidt tilbyder er lærlingebedrift som en verdi. Større aktører som ikke tar ansvar for å legge til rette for en kompetent befolkning vil da score relativt lavere enn mindre aktører som tar dette ansvaret. Da oppnår vi både å gi bedriftene et ekstra insitament for å bli lærlingebedrifter og vi skaper et vurderingspunkt de minste kan konkurrere på.
Det tredje man burde gjøre er å finne andre måter å måle leveringssikkerhet på enn antall ansatte og omsetning. Det finnes en rekke store aktører som scorer høyt på dette uten at de er spesielt gode på å levere på tid. Her er faktisk mindre aktører ofte bedre da de er mer fleksible, har færre store kunder og dermed gir mer oppmerksomhet til den enkelte og fordi de er mer sårbare for negativ kritikk enn de største.
Alle disse tre tingene er mulig å gjøre. Det er innenfor loven og krever kun politisk vilje. Det er mulig det vil medføre noen større kostnader, men det er det i så fall verd. Fylkeskommunen sin jobb er blant annet å legge til rette for lokalt næringsliv. At det koster penger er ikke at argument for å ikke gjøre det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar