Kulturnæringer - et uhåndterlig begrep

(Dette innlegget sto i Ukeavisen Ledelse i februar 2014, http://www.kultmag.no/2014/kulturnaering-et-uhandterlig-begrep)

Igjen har kulturnæringer kommet på agendaen, og igjen kappes politikere, interesseorganisasjoner og kunstnere om å vektlegge næringens verdi og potensial og igjen klør jeg meg i hodet. Hvem er det som er kulturnæringsaktører og hva er egentlig denne «bransjens» utfordringer?

Det er en utfordring for både aktører i virkemiddelapparatet og for de bedrifter/aktører som i følge definisjonen er kulturnæringer, at begrepet er uhåndterlig. Det gjelder både som identifikasjon for de aktuelle næringsaktørene og som en operasjonaliserbar størrelse for virkemiddelapparatet. Den favner så vidt og inkluderer så mange næringer med så ulike behov, at det det fremstår som lite formålstjenlig, nærmest umulig, å behandle de under ett. Så i stedet for å snakke alles sak, som altså er nærmest umulig, så frontes de næringsgruppene mange tenker på når de hører ordet kultur: Design, film, foto og spill, musikk og kunstnerisk virksomhet. Man sier kulturnæringer men mener egentlig disse gruppene, og i kjølvannet får man misforståelser, oppblåste tall og forventinger og feilaktige slutninger. Tidligere statssekretær i kulturdepartementet Mina Gerhardsen bidro i sin tid til denne misforståelsen i et ofte brukt sitat der hun viser forskjellen på kulturnæringer og andre næringer ved sammenligne det å selge kunst med det å selge skruer. Det er en svært liten andel av kulturnæringene som selger kunst, eller tilsvarende produkter. De nevnte næringsgruppene utgjør til sammen kun 39 prosent av kulturnæringene.

Da Menon Business Economics og Perduco kultur i 2009 så på kulturnæringenes betydning for norsk økonomi, viste de at verdiskapningen i kulturnæringene var på i overkant av 42 milliarder kroner. Tallet har siden da blitt et mantra som nevnes i enhver sammenheng der man argumenter for økt satsing på næringen. Vi må satse på kulturnæringene, sies det, for de skapte verdier for hele 42 milliarder kroner i 2009! Og så går men derfra til å argumentere for kunstnernes, skuespillernes, musikernes og, særlig de siste par årene, dataspillprodusentenes betydning, med henvisning til den enorme verdiskapning, og den fantastiske økningen over tid. Men i disse tallene finner vi blant annet næringer som jobber med trykte medier, TV og radio og annonse og reklame. Dette er bransjer med høy omsetning og som selger produkter som nærmest er som skruer og mutre å regne. Trekker vi fra bidragene fra disse aktørene fra sluttsummen ender verdiskapningen på 18,5 milliarder. Fortsatt mye, men betydelig mindre enn 42 milliarder.

For oss som jobber med næringsutvikling er blant annet målinger av lønnsomhet, bransjemiks, komparative fortrinn og fremtidig verdiskapning viktig. For at aktører eller nettverk skal være støtteverdige, må vi tro at aktørene vil være lønnsomme over tid. De skal ganske enkelt tjene penger. Vi er ikke alle like strenge i kravene til fremtidig vekst som Innovasjon Norge, men vi må tro at det finnes en spire til kommersiell gevinst i prosjektet.

Hva mener vi med næring i kulturnæringene? Jeg erkjenner at det i noen tilfeller kan være vanskelig å måle verdiskapning og det i noen bransjer er mer utfordrende enn i andre, men når for eksempel offentlige bibliotek, en virksomhet som blant annet har sin legitimitet nettopp i å være gratis, er definert som en kulturnæringsaktør, så er det utfordrende å håndtere. Det skaper dessuten en uheldig sammenblanding av de kulturaktørene som er viktig å støtte på grunn av deres samfunnsmessige betydning og mandat og de man skal støtte fordi de har et kommersielt potensial. Da kulturrådet i fjor fikk et utvidet ansvar for kulturnæringer gjorde det vondt verre. En aktør med spisskompetanse på kultur og kvalitet, uten verken erfaring eller mandat som næringsutvikler, og som kun har berøringspunkt med en liten andel av de som rent faktisk faller under den foreliggende definisjonen, fikk et delansvar for hele næringen. De av oss som slet med begrepet før den tid, fikk det da enda vanskeligere. Lønnsom kulturnæring trenger ikke å ha noe med kulturrådets kvalitetskrav å gjøre. God kultur og god business er ikke nødvendigvis det samme.

Når utfordringene til kulturnæringer diskuteres er det i all hovedsak utfordringer knyttet til kunstnerne som får fokus. Når Oxford Research og BI f.eks. sier at kulturnæringsaktører ikke identifiserer seg som entreprenører, og når den rødgrønne regjeringen i fjor fikk seg til å påstå at kulturnæringene mangler forretningsmessig kompetanse, så stemmer det for en del av kunstnerne (hvorav en liten andel mener at dette både er rett og rimelig da de ikke anser seg selv som næringsaktører), men det er på ingen måte representativt for næringen slik den i dag er definert. Både medieaktører, reklameaktører, arkitekter og bransjer i tilknytning til utøvende kunstnerisk virksomhet anser seg i stor grad som entreprenører og mange av de er både gode og lønnsomme. Med unntak av enkelte bransjer så er utfordringene til kulturnæringsaktørene akkurat de samme som for alle andre nyetablerere. Det har ingenting med en spesiell mangelfull kompetanse på forretningsutvikling i kulturnæringene å gjøre. En slik påstand er ikke bare feil, det er også en hån mot det store flertallet av kulturnæringsbedrifter som er kompetente entreprenører i et tøft marked.

Skal bransjen kulturnæringer være håndterbar i et næringsutviklingsperspektiv, må begrepet redefineres. Det må avklares hva som menes med næring og man må igjen se nøye på hvilke næringer man har tatt med i utvalget. I stedet for å ta utgangspunkt i en vanskelig tilgjengelig overordnet definisjon som dreier seg om formidling av mer eller mindre kommersielle produkter, bør man se hvilke behov aktørene har, hvilke markeder de opererer i og hvor deres vekstpotensial ligger. En ny definisjon vil kunne bidra til en mer nyansert og realitetsorientert diskusjon om betydningen og potensialet til næringen som helhet, og være et viktig bidrag til at vi faktisk greier å ta ut dette potensialet.