Et samfunn på antidepressiva

Det er politikkens største utfordring å greie å skille enkeltperson og samfunn. Når skal politikken regulere enkeltpersoners valg, når skal samfunnets beste trumfe den enkeltes valgfrihet, når skal det store begrenses for å sikre velferden til det lille. Når blir skadene for den enkelte så store at resten av samfunnet må endres for å sikre livet til den ene?

Velferdsstatens store fortjeneste er at den har løftet masser fra fattigdom. Ved å lage universelle tjenester knyttet til helse, utdanning og jobb skal alle nå ha noenlunde like forutsetninger for å ta reflekterte valg. Det er en fantastisk prestasjon og noe vi med rette er stolt av! Likevel ser vi at ikke alle velger klokt. Og godt er det.

For det første er det selvsagt ikke gitt hva som er klokt. Jeg mener det er ekstremt uklokt å røyke hasj og kan produsere massevis av dokumentasjon på at jeg har rett. Jeg har flere gode venner som mener det motsatte og som også kan vise til god dokumentasjon for sitt syn. Jeg mener at både kristen tro og forelskelse er uforståelig, men jeg tror på forelskelse og forkaster kristen tro. I proffboksesaken mener helsepersonell at det er svært uklokt å bedrive proffboksing. Mens bokserne mener at det har så mye bra for seg at det er klokt å innføre det. Dessuten hevder de, med rette vil jeg tro, at det er få tilfeller av passiv proffboksing. Den skaden som påføres påføres altså kun den som har valgt det (for øvrig i motsetning til for eksempel alkohol, tobakk og forurensing). Hva som er klokt er altså ikke på noen måte gitt. 

Men det viktigste med denne retten til å ta valg, også de som er skadelige, er at vi får et samfunn som utfordrer oss. Retten til å ta valg inkluderer også retten til å ta gale valg. Det vil nødvendigvis føre til at vi på samfunnsnivå får bunner og topper. Samfunnet på overordnet nivå har godt av at noen skraper bunnen mens andre spiser torturpostei med snobbene. Det skjerper oss.

Så jeg synes det er bra at noen lider? At noen er alkoholikere eller at noen barn opplever total mangel på omsorg? Nei, på ingen måte. Og jeg vil at samfunnet skal gjøre alt i sin makt for å hjelpe de som av en eller annen grunn faller utenfor. Men et samfunn som forebygger så sterkt at muligheten for å falle utenfor forsvinner, blir et samfunn på lykkepille. Et samfunn uten bunner, men også uten topper. Et samfunn der det vi ikke liker forbys står i fare for å bli et samfunn der vi lulles inn i fantasiløshet og oss selv nok. Det være seg forbud mot tigging, proffboksing eller uttrykk for religiøsitet.

Vi trenger å bli konfrontert med ulikhet, erkjenne ulike behov, ulike løsninger og ulike oppfatninger av hva som er riktig. Dersom vi fremelsker et samfunn som på makronivå skal avgjøre klokt og uklokt på vegne av et helt folk, ender vi opp som en Pink Floyds skrekkvisjon med uniformerte skolebarn trillende ut av en maskin.

Med utgangspunkt i folkehelse er proffboksing sannsynligvis lite smart. Det må vel sannsynligvis også kunne sies om rallycross, basehopping og leirdueskyting. Men dersom noen ønsker å bruke livet sitt på dette, som har glede av adrenalinet dette gir, og som er ved sine fulle fem når de sier at dette ønsker jeg, så må de jo få lov til det. Selv om de skader seg selv. Selv om de får arr på hjernen. Selv om de påfører seg selv demens. 

Kan denne liberalismen gå for langt? Ja, selvsagt kan den det. Og nettopp derfor er balansegangen mellom person og samfunn politikernes vanskeligste øvelse. De gode intensjonene bak enhetsskolen, skolereformene i videregående sin ambisjon om å gjøre alle til akademikere, bak forbud mot skadelige idretter og strenge skjenkeregler er jo gode. De er jo tuftet på et ønske om et bedre samfunn for alle. Men hva mister vi når samfunnet vedtar rammene for det gode liv? Når samfunnet tar ansvar for alle som faller utenfor? Hvor den som får skylden for mobbing er skolene og ikke mobberne, skylden for trafikkulykker er samferdselsdepartementes og ikke sjåførenes, skylden for utroskapen er kommunens åpningstider og ikke den troløse? Og tilsvarende, hva skjer dersom vi later som at samfunnet er helt uten skyld? Hvor vi fratar det politiske nivå ansvaret for landets utvikling, også i det små?

Retten til proffboksing er i essens ikke noe annet en retten til kristne privatskoler eller å drikke seg snydens på julebord. Jeg er altså ikke kristen, og jeg har store problemer med å akseptere at det finnes skoler i Norge som faktisk hevder at kvinner ikke skal tale i forsamlinger eller som krever at barna ved skolens oppstart skal be til en høyere makt. Og jeg mener det rent strukturelt er svært mye mer problematisk og gir betydelig større "passiv-skader" at barn faktisk får undervisning i dette enn at noen driver med proffboksing. Men jeg vil ikke forby det av den grunn. Tvert i mot – jeg mener det er en styrke for samfunnet at også denne "sannheten" får leve. For det gir mine barn en pluralisme i sin oppvekst som jeg tror vil skjerpe, raffinere og utvikle deres evne til kreativitet, forståelse og sameksistens.

Hvorfor vil du dette?

Jøss, og dette vil du faktisk?

Det er gått to uker siden jeg ble nominert på førsteplass på Buskerud Venstre sin fylkestingsliste. Med unntak av et par journalister og noen utålmodige venstremedlemmer har det vært relativt rolige uker. Det har vært mange gratulasjoner, et par eposter fra overraskede folk jeg har jobbet med i andre sammenhenger og en god del spørsmål av typen «men hvem er du egentlig?», men ingen vanskelige saker, politiske kryssforhør eller konfrontasjon med meninger jeg muligens hadde når jeg var 15. Alt i alt en helt overkommelig og en fin og myk start. Jeg vet kjøret vil komme, og gleder meg til det, men sånn det er nå er det egentlig ganske fint å ha tid til å tenke over hvordan jeg vil fylle rollen.

Vil du virkelig dette, er et spørsmål jeg har fått flere ganger. Jeg forstår at folk spør. Hvorfor vil noen med noenlunde vett og forstand bruke helger, ettermiddager og kvelder på et politisk arbeid som er krevende både faglig og personlig og hvor det nærmest er garantert at man får mer kjeft enn skryt? I et politisk organ de to største posisjonspartiene ønsker nedlagt og som folk flest ikke aner hva driver med, i et parti som i dag har kun to representanter og neppe kan sies å ha en avgjørende stemme. Hvorfor i all verden?

Jeg var på landskonferansen i Venstre tidligere i høst, og hadde da gleden av å høre en fylkespolitiker fra Venstre raljere over hvor bortkastet fylkeskommunen er. Vi driver jo nærmest ikke med politikk, sa hun. Vi drikker vin, spiser middager og har lange, innholdsløse møter om ting andre kunne ha gjort bedre, fortsatte hun, til spredt applaus fra publikum. Det var underholdende å høre på, men også deprimerende. Er det sikkert det er det politiske nivået det er noe galt med? Hvis vi faktisk har fylkespolitikere som ikke er i stand til å fylle denne arenaen med politikk, så sier vel det mer om ambisjonene til de som sitter der enn noe annet.  

For handlingsrommet er stort. Hvorfor er det ingen som tar det? Det er så forstyrrende stille fra fylkeskommunens politikere at jeg ofte lurer på om de i det hele tatt eksisterer. Jeg vet om hvertall en fylkespolitiker som går under kallenavnet Jesus, for alle har hørt om han men ingen har sett han. Hvor er den politiske debatten? Hva brenner partiene for? Hvilke ambisjoner har de for fylket? Hvordan ser de sin rolle som utviklere av næringsliv, skole og livskraft? Gjør de noe annet enn å si ja eller nei til forslag og søknader? Hvilke debatter går høyt i fylkestinget? Har de svar på utfordringer som går utover mer penger hit eller dit?
 

Jeg savner fylkespolitikere som er kreative, proaktive skapere av politikk. Kanskje er de der, men hvorfor holder de det i så fall så hemmelig?

Fylkeskommunen har en fantastisk kompetent stab bestående av medarbeidere som jobber hardt, godt og yter langt mer enn man kan forvente. Dette kombinert med penger og nettverk både nasjonalt og internasjonalt, er et ideelt utgangspunkt for gjøre en forskjell. Det handler om mye mer enn for eller mot Buskerudbyen, mye mer enn hvilke veier vi skal bygge og vedlikeholde, mye mer enn gratisparkering og politikerkompensasjon.

Og i dette ligger den viktigste forklaringen på hvorfor jeg vil bli fylkespolitiker. Jeg vil ta i bruk de politiske rommet for å svare på de utfordringene vi får fra skoler, næringsliv og kommuner. Ikke bare ved å gi mer eller mindre av det samme til de samme, men ved å jobbe fokusert og prioritere utvikling og innovasjon i alle sektorer. For å få dette til er det helt nødvendig med debatt. Ikke lukkede, hemmelige debatter på hovedutvalgsmøter kun spesielt interesserte vet om. Det er i åpen meningsutveksling ulike alternativer raffineres og utvikles, gode ideer blir bedre og dårlige blir forkastet. Når debatten ikke er der er faren for dårlige valg stor. Det har ikke minst den sittende regjeringen erfart.

I år har jeg prøvd å skape debatt to ganger. En gang bidro jeg til en kronikk om næringsutvikling i fylket knyttet til den nye regionale handlingsplanen for næringsutvikling og verdiskapning. Ingen, ikke én fylkespolitiker svarte.  Den andre gangen gjaldt det offentlig innkjøp. Det eneste jeg da fikk av svar var fra to innkjøpsavdelinger, en kommunal og én fylkeskommunal. Den ene var enig med meg den andre uenig – men ingen svarte i media. Og ikke en eneste fylkespolitiker brydde seg.
Og jeg spurte meg igjen – finnes dere?

De eneste gangene fylkespolitikken kommer i media er når de gjør toskevedtak som mer gratisparkering og økt lønn. Det er dønn urettferdig. For fylkeskommunen gjør veldig mye veldig bra. Men med mer engasjement, mer ambisjon og mer kreativitet kunne det blitt så mye bedre!

Og derfor vil jeg bli fylkespolitiker. Jeg vil bruke arenaen til å tenke nytt om løsninger, til å engasjere fagmiljøer, ta ut potensialet som ligger i fylkeskommunens egne folk, og ikke minst – jeg vil skape debatt. Man kan si hva man hva vil om fylkeskommunen som politisk nivå – men enn så lenge så finnes det. Da må vi som sitter der sørge for å gjøre det beste ut av det.

Men da må folk vite at vi finnes.

Små fordi det er smart

Jeg har vært gründer, vært med å etablere og å drive mer eller mindre vellykkede bedrifter og jeg har jobbet med næringstilrettelegging både i eget selskap og nå de siste årene som rådgiver for næringsutvikling i Buskerud fylkeskommune. Det meste av mitt arbeid har foregått i det som på fint heter det regionale virkeområdet – men som folk flest kjenner som distriktene, bushen, gokk, eller som jeg fikk det beskrevet av en fyr fra et parti som er kjent for et fargerikt språk: «skal-ha-land». I arbeidet med dette, både gjennom å ha jobbet med teorier og metoder for næringsutvikling, deltatt i prosesser, debatter og forskningsprosjekter, så er blir det stadig tydeligere for meg at vi på et eller annet tidspunkt tok et valg for samfunnsutviklingen. Et valg der vi definerte hva som skulle være målet for landet, for hva som skulle være det endelige suksesskriteriet. Vi valgte størrelse.

Det er å bli stor som gjelder. Både i forhold til stedsutvikling, kommunereform, næringsutvikling, forskning og utvikling og ja, innen nær sagt alle områder. Vi skal bli store! For næringsutvikling har dette gitt seg utslag i at man har tatt funn, erfaringer og potensial fra de store bedriftene på de store stedene, og prøvd å tilpasse disse til en virkelighet med små virksomheter på små steder for at også disse skal bli store og sterke. Hvis bare de små gjør det de store har gjort, så kan også de bli store! Som Raga Rockers sa det – ekspander eller dø. Det er et problem. For når virkeligheten er en annen, er også utfordringene og mulighetene annerledes. Og bor man i Nes i Hallingdal er muligheten for ekspansjon en annen enn om man holder til i Lysaker. Ikke alle kan bli store. Ikke alle vil bli store. Og det er ikke alltid slik at størrelse er lik suksess.

I dagens virkemiddelhverdag er det sånn at det å være en liten næringsaktør i de færreste tilfeller anerkjennes som noe annet enn en nødvendig fase på vei til å bli stor. Min erfaring er at man har en, stort sett implisitt, forståelse av at målet er å bli så stor som mulig. Det er de som allerede er store som definerer måleenheten, vekstpotensialet og egnede strategier for suksess. Dette gjelder både i næringslivet, i forhold til stedsutvikling og innen populærkultur og trender. Det er det store og det urbane man strekker seg etter. Dette vises blant gjennom små steder som markedsfører seg med utgangspunkt i de urbane idealer (gjennom «vi har også»-retorikk som «du kan også få caffe latte i vår kommune») snarere enn sin egenart som små. Det viser seg gjennom støtteordninger for næringsetableringer med krav om store vekstambisjoner, fortrinnsvis internasjonalt og det viser seg altså i faglitteratur, regionale næringsplaner og metodeutvikling for nærings- og stedsutvikling. For disse tar i stor grad utgangspunkt i store enheter. Når det å være liten implisitt forstås som et problem, ja da blir det et problem å være liten.

Hvis dette bildet stemmer utgjør det en enorm utfordring for nærings og stedsutvikling på små steder. På små steder består næringslivet i hovedsak av bedrifter som i de fleste tilfeller ikke kan forventes å forbli noe annet enn mikrobedrifter, som er lokalisert på steder som i overskuelig framtid ikke kan forventes å forbli noe annet en mikrosteder. Hvis man i denne sammenhengen skal konkurrere i et marked hvor målet er å bli best på å være stor så er løpet kjørt. Det paradoksale er at en lang rekke av næringsaktørene utenfor de store bysentrene har en rekke gode produkter og tjenester med et behov i markedet – og dersom de ble målt på å være best, men ikke nødvendigvis størst, så hadde de hevdet seg godt!

Virkeligheten for de fleste bedriftene i Norge er at vi aldri kan bli best på å være store, men vi har store muligheter til å bli best på å være små! Vi er sannsynligvis det landet i verden med best økonomi og høyest kompetanse samlet i små enheter både innenfor samfunns- og næringsliv. En overordnet strategi med fokus på hvordan man kan lykkes stort som små, altså at man baserer seg på de små enhetenes fortrinn og ser hvordan nettverk og samhandling kan bidra til å lykkes stort både nasjonalt og internasjonalt, har et stort potensial!
For det er en rekke fordeler med å være liten:

-          Små bedrifter er mer fleksible

-          De har en større eierskapsfølelse hos de ansatte

-          De er bedre på bruk av nettverk

-          De gir oss et mangfold i næringsmiksen som bidrar til innovasjon og robusthet

-          De skaper lokal konkurranse og entreprenørskapskultur

-          De er mobile

 

Det finnes sikkert flere, men opplistingen viser at mulighetsrommet er stort, også for de små. Men skal vi få ut dette potensialet forutsetter det et virkemiddelapparat som er opptatt av verdiskapning og ikke organisasjon. Det er ikke nødvendigvis bedre at én bedrift med 25 ansatte går i pluss enn at 25 bedrifter med én ansatt går i pluss. Spredning av risiko er i de fleste tilfeller bra, selv om litt konsolidering selvsagt heller ikke er å forakte (men det trenger ikke å være målet). Vi trenger et apparat og en regjering som erkjenner at små bedrifter og små steder har andre behov og andre muligheter og som er villig til å tilpasse kartet til det terrenget de faktisk jobber i.

Dette forutsetter en kulturendring. For vi trenger ikke å gi virkemidler til bedrifter i bygda fordi det er synd på de, fordi de ikke greier seg selv eller fordi vi må ta et krafttak for å stoppe fraflytting. Vi skal gjøre det fordi det finnes et marked, et segment og et lønnsomhetspotensial der, fordi næringsliv på små steder har konkurransefortrinn andre ikke har og fordi de holder til på steder med en kultur for en annen type innovasjon.

Dette handler altså om noe mer enn virkemidler. Virkemidlene er et uttrykk for hvordan vi tenker og snakker om distriktene. Når jeg jobbet i Finnmark var det i begynnelsen spesielt én ting vi var opptatt av, og det var å ikke bli sett på som en Finnmarksbedrift. For da ville folk tro at vi var etablert og holdt i livet av rause offentlige støtteordninger, og ikke av å levere gode og effektive løsninger. Men i dag ser vi at vi fikk det til fordi vi var, og fortsatt er, i Finnmark. Og det hadde ingenting med støtteordninger å gjøre. Det var fordi vi måtte tenke og jobbe på en annen måte enn våre konkurrenter, og det gjorde at vi fikk andre løsninger. Vi greide å gjøre det å være liten på et lite sted til et konkurransefortrinn. Selskapet jeg da jobbet i har 11 ansatte og skaper både direkte og indirekte verdier for ansatte, kunder, lokalsamfunn og nasjon. Men jeg får fortsatt kommenterer om at det jo ikke er noe problem med å lykkes når man er fra Finnmark. For det er sånn mange ser på distriktene – som en grå masse virkemiddeldopede OL-motstandere med en dyster og deprimerende fremtid. Som små bygdesamfunn holdt vedlike av en raus og dumsnill stat.  

Så vi trenger en endring. En endring av forståelse, av virkemidler og av kultur. Vi skal ikke bidra  til næringsutvikling i distriktene fordi distriktene trenger det. Vi skal gjøre det fordi nasjonen trenger det. Men da må mål og systemer endres slik at vi belønner de med gode ideer og lønnsomme forretningsmodeller - ikke de som har organisert seg store. Da må virkemidlene støtte innovasjon, skaperkraft og forretningsutvikling, også på de små stedene. Og da kan ikke målet være størrelsen - men produktet.