Små fordi det er smart

Jeg har vært gründer, vært med å etablere og å drive mer eller mindre vellykkede bedrifter og jeg har jobbet med næringstilrettelegging både i eget selskap og nå de siste årene som rådgiver for næringsutvikling i Buskerud fylkeskommune. Det meste av mitt arbeid har foregått i det som på fint heter det regionale virkeområdet – men som folk flest kjenner som distriktene, bushen, gokk, eller som jeg fikk det beskrevet av en fyr fra et parti som er kjent for et fargerikt språk: «skal-ha-land». I arbeidet med dette, både gjennom å ha jobbet med teorier og metoder for næringsutvikling, deltatt i prosesser, debatter og forskningsprosjekter, så er blir det stadig tydeligere for meg at vi på et eller annet tidspunkt tok et valg for samfunnsutviklingen. Et valg der vi definerte hva som skulle være målet for landet, for hva som skulle være det endelige suksesskriteriet. Vi valgte størrelse.

Det er å bli stor som gjelder. Både i forhold til stedsutvikling, kommunereform, næringsutvikling, forskning og utvikling og ja, innen nær sagt alle områder. Vi skal bli store! For næringsutvikling har dette gitt seg utslag i at man har tatt funn, erfaringer og potensial fra de store bedriftene på de store stedene, og prøvd å tilpasse disse til en virkelighet med små virksomheter på små steder for at også disse skal bli store og sterke. Hvis bare de små gjør det de store har gjort, så kan også de bli store! Som Raga Rockers sa det – ekspander eller dø. Det er et problem. For når virkeligheten er en annen, er også utfordringene og mulighetene annerledes. Og bor man i Nes i Hallingdal er muligheten for ekspansjon en annen enn om man holder til i Lysaker. Ikke alle kan bli store. Ikke alle vil bli store. Og det er ikke alltid slik at størrelse er lik suksess.

I dagens virkemiddelhverdag er det sånn at det å være en liten næringsaktør i de færreste tilfeller anerkjennes som noe annet enn en nødvendig fase på vei til å bli stor. Min erfaring er at man har en, stort sett implisitt, forståelse av at målet er å bli så stor som mulig. Det er de som allerede er store som definerer måleenheten, vekstpotensialet og egnede strategier for suksess. Dette gjelder både i næringslivet, i forhold til stedsutvikling og innen populærkultur og trender. Det er det store og det urbane man strekker seg etter. Dette vises blant gjennom små steder som markedsfører seg med utgangspunkt i de urbane idealer (gjennom «vi har også»-retorikk som «du kan også få caffe latte i vår kommune») snarere enn sin egenart som små. Det viser seg gjennom støtteordninger for næringsetableringer med krav om store vekstambisjoner, fortrinnsvis internasjonalt og det viser seg altså i faglitteratur, regionale næringsplaner og metodeutvikling for nærings- og stedsutvikling. For disse tar i stor grad utgangspunkt i store enheter. Når det å være liten implisitt forstås som et problem, ja da blir det et problem å være liten.

Hvis dette bildet stemmer utgjør det en enorm utfordring for nærings og stedsutvikling på små steder. På små steder består næringslivet i hovedsak av bedrifter som i de fleste tilfeller ikke kan forventes å forbli noe annet enn mikrobedrifter, som er lokalisert på steder som i overskuelig framtid ikke kan forventes å forbli noe annet en mikrosteder. Hvis man i denne sammenhengen skal konkurrere i et marked hvor målet er å bli best på å være stor så er løpet kjørt. Det paradoksale er at en lang rekke av næringsaktørene utenfor de store bysentrene har en rekke gode produkter og tjenester med et behov i markedet – og dersom de ble målt på å være best, men ikke nødvendigvis størst, så hadde de hevdet seg godt!

Virkeligheten for de fleste bedriftene i Norge er at vi aldri kan bli best på å være store, men vi har store muligheter til å bli best på å være små! Vi er sannsynligvis det landet i verden med best økonomi og høyest kompetanse samlet i små enheter både innenfor samfunns- og næringsliv. En overordnet strategi med fokus på hvordan man kan lykkes stort som små, altså at man baserer seg på de små enhetenes fortrinn og ser hvordan nettverk og samhandling kan bidra til å lykkes stort både nasjonalt og internasjonalt, har et stort potensial!
For det er en rekke fordeler med å være liten:

-          Små bedrifter er mer fleksible

-          De har en større eierskapsfølelse hos de ansatte

-          De er bedre på bruk av nettverk

-          De gir oss et mangfold i næringsmiksen som bidrar til innovasjon og robusthet

-          De skaper lokal konkurranse og entreprenørskapskultur

-          De er mobile

 

Det finnes sikkert flere, men opplistingen viser at mulighetsrommet er stort, også for de små. Men skal vi få ut dette potensialet forutsetter det et virkemiddelapparat som er opptatt av verdiskapning og ikke organisasjon. Det er ikke nødvendigvis bedre at én bedrift med 25 ansatte går i pluss enn at 25 bedrifter med én ansatt går i pluss. Spredning av risiko er i de fleste tilfeller bra, selv om litt konsolidering selvsagt heller ikke er å forakte (men det trenger ikke å være målet). Vi trenger et apparat og en regjering som erkjenner at små bedrifter og små steder har andre behov og andre muligheter og som er villig til å tilpasse kartet til det terrenget de faktisk jobber i.

Dette forutsetter en kulturendring. For vi trenger ikke å gi virkemidler til bedrifter i bygda fordi det er synd på de, fordi de ikke greier seg selv eller fordi vi må ta et krafttak for å stoppe fraflytting. Vi skal gjøre det fordi det finnes et marked, et segment og et lønnsomhetspotensial der, fordi næringsliv på små steder har konkurransefortrinn andre ikke har og fordi de holder til på steder med en kultur for en annen type innovasjon.

Dette handler altså om noe mer enn virkemidler. Virkemidlene er et uttrykk for hvordan vi tenker og snakker om distriktene. Når jeg jobbet i Finnmark var det i begynnelsen spesielt én ting vi var opptatt av, og det var å ikke bli sett på som en Finnmarksbedrift. For da ville folk tro at vi var etablert og holdt i livet av rause offentlige støtteordninger, og ikke av å levere gode og effektive løsninger. Men i dag ser vi at vi fikk det til fordi vi var, og fortsatt er, i Finnmark. Og det hadde ingenting med støtteordninger å gjøre. Det var fordi vi måtte tenke og jobbe på en annen måte enn våre konkurrenter, og det gjorde at vi fikk andre løsninger. Vi greide å gjøre det å være liten på et lite sted til et konkurransefortrinn. Selskapet jeg da jobbet i har 11 ansatte og skaper både direkte og indirekte verdier for ansatte, kunder, lokalsamfunn og nasjon. Men jeg får fortsatt kommenterer om at det jo ikke er noe problem med å lykkes når man er fra Finnmark. For det er sånn mange ser på distriktene – som en grå masse virkemiddeldopede OL-motstandere med en dyster og deprimerende fremtid. Som små bygdesamfunn holdt vedlike av en raus og dumsnill stat.  

Så vi trenger en endring. En endring av forståelse, av virkemidler og av kultur. Vi skal ikke bidra  til næringsutvikling i distriktene fordi distriktene trenger det. Vi skal gjøre det fordi nasjonen trenger det. Men da må mål og systemer endres slik at vi belønner de med gode ideer og lønnsomme forretningsmodeller - ikke de som har organisert seg store. Da må virkemidlene støtte innovasjon, skaperkraft og forretningsutvikling, også på de små stedene. Og da kan ikke målet være størrelsen - men produktet.