individ, samfunn og uniformer

De fleste valg har en skyggeside, også de politiske. En fordel for noen blir en ulempe for andre. Ikke alltid, men ofte.  Det er politikkens svøpe. Fremmer man forslag til endringer, begrensninger eller friheter for noen, er det nærmest alltid noen andre som taper. Men det gir naturlig nok dårlig publisistet, så derfor strekker man seg ekstremt langt for å skjule baksidene. I politikken noen ganger så langt at det grenser til det parodiske. Og det mest effektive verktøyet er følelser. Det er et kjent og kjært politisk triks å pakke saken sin inn i så mye følelse og empati at det  nærmest er umulig å argumentere i mot. 

Første gang jeg erfarte dette var i forbindelse med debatten om datalagringsdirektivet for noen år siden. Ett av de hyppigst brukte argumentene da var at utvidet datalagring og overvåkning av datatrafikk kunne gi større oppklaringsprosent i barnepornosaker. I møte med kritikk som pekte på utfordringene med direktivet, uttalte en rekke politikere at «dersom vi bare redder ett barn, så er det likevel verdt det!» Underforstått at motstanderne av direktivet lar barnet i stikken, og rir prinsipper fremfor å innføre politikk som redder barn fra overgrep.  

I vinter ble teknikken igjen brukt. Denne gang av FrP som forsvarte økt aldersgrense for familiegjenforening med bekymringen for tvangsekteskap. Himanshu Gulati (FrP), uttalte at «dersom denne innstramningen redder kun én kvinne fra tvangsekteskap, så er det verdt det». Underforstått, er du mot innstramningen bryr du deg ikke om kvinnene som blir utsatt tvangsekteskap.

Sist jeg hørte dette retoriske grepet utfolde seg var  i en høyst privat debatt om uniformer i drammenskolen. Selv om effekten på mobbing og kjøpepress er usikker, så er det likevel en gode idé, ble det hevdet, så lenge «minst én får en bedre skolehverdag». 

Det høres tilforlatelig ut, og det er nærmest umulig å argumentere i mot det. Hva sier det om en person eller parti som ikke er for en lovendring som vil «redde minst ett barn fra overgrep»,  «minst én jente fra tvangsekteskap» eller «minst én elev fra mobbing»? Når jeg likevel er mot datalagringsdirektivet, mot økt aldersgrense for familiegjenforening og mot skoleuniformer så er det selvsagt ikke fordi jeg ikke bryr meg om enkeltmennesker eller at jeg mangler empatiske evner og er bortgått i politiske prinsipper. Jeg håper hvertfall ikke det.

Bakgrunnen for min motstand mot disse tre forslagene er grunnet i en ideologisk overbevisning om at samfunnets viktigste oppgave er å legge til rette for individets frihet og mulighet til individuell utvikling. Dette betyr ikke at alle skal være sin egen lykkes smed eller at statens skal legges ned. Det innebærer en overbevisning om at vi alle er selvstendige individer som i all hovedsak er i stand til å ta gode og reflekterte beslutninger om livene våre. Samfunnet skal legge til rette for dette og kun legge begrensninger på vår individualitet der dette er helt nødvendig og der en slik begrensning for noen ikke medfører uforholdmessige følger for andre. Ved alle begrensninger i den individuelle frihet skal det gjøres en avveining mellom de negative og de positive konsekvensene for individ og samfunn. I de tre aktuelle sakene er det få som får fordeler, mange som får ulemper og det bidrar til at staten får uforholdsmessig stor makt over hvordan vi skal leve livene våre. 

Økt aldersgrense for familiegjenforening vil sannsynligvis være til hjelp for noen for å unngå tvangsekteskap, om det hersker det lite tvil. Men det er også en uforholdsmessig stor inngrepen for det store flertallet som ønsker familiegjenforening fordi de elsker hverandre, har felles barn og ønsker å leve livet sitt sammen. En slik regulering gir dessuten staten en makt i forhold til å beslutte hvem som skal ha lov til å leve sammen som går langt utover det som er rimelig. Dette er prinsipielt høyst problematisk. Nederste aldersgrense for ekteskap i Norge er myndighetsalderen. Er man gammel nok til å være gift er det spesielt at staten kan bestemme at man ikke er gammel nok til å bo sammen. Kampen mot tvangeekteskap er viktig, men et forbud mot å bo med den man elsker er ikke veien å gå.

Argumentasjonen mot skoleuniformer er av tilsvarende art. Jeg erkjenner at mangelen på en felles kleskode kan føre til økt kjøpepress. Det er alvorlig og må håndteres på en god måte. Men samtidig er skolene kanskje den viktigste læringsarenaen barna våre har, både i og utenfor klasserommet. Der blir de konfrontert med forskjellighet, der må de håndtere meningsforskjeller, inntektsforskjeller, kulturforskjeller, utseendeforskjeller og bryne seg på hverandre. Dette er erfaringer som gir grobunn for refleksjon, vekst og utvikling. Kanskje er noe av det viktigste skolen tilfører samfunnet erfaring fra å leve i forskjellighet. Kjøpepress og mobbing skal tas på alvor, men det skal også individualitet.

Det er vanlig å argumentere for og mot politiske saker ved å peke på økonomiske konsekvenser, byråkratiske prosesser eller lovmessige utfordringer. Men i saker av disse typene er det både mer interessant og mer relevant med en prinsipiell og ideologisk debatt. Jeg erkjenner at mitt valg av løsning i de to nevnte sakene kan medføre en økt mulighet for tvangsekteskap og kjøpepress. Dette er alvorlig og må jobbes grundig med. Men løsningen ligge ikke i å innføre en generell straff som rammer langt utenfor de man skal hjelpe. Løsningen er jobbe enda bedre med aksept for forskjellighet og tillit til individene. Jeg tror det gir oss en bedre, rausere og mer kreativ verden.