Rød eller blå?

Hva har du i ryggraden? Er du rød eller blå?

Spørsmålet kommer med jevne mellomrom. Det er kanskje en forventet konsekvens av å være et sentrumsparti som har politiske handlingsalternativer på begge sider. I begynnelsen fremsto det først som enkelt å svare på. Det burde ikke være så veldig vanskelig å plassere seg på en politisk akse. Men etterhvert har det blitt vanskeligere å gi et entydig svar, og etterhvert har jeg kommet til at spørsmålet er irrelevant. Ikke fordi jeg ikke vet hva jeg mener, men fordi inndelingen i rød og blå er uinteressant. I beste fall kan spørsmålet gi svar på hvilken farge jeg synes er vakrest.

Jeg er en tvilende EU tilhenger, for en større åpning for private aktører i både utdanning og helse, bekymret for at likhetsprinsippet støter vekk annerledeshet og gjør samfunnet fattigere, samtidig som det brutalt for de som faller utenfor malen. Jeg tror privatskoler kan være en fordel, at større samarbeid med private i helsesektoren er bra. Jeg er dessunten sterk motstander av datalagringsdirektivet og andre offentlige grep som begrenser min frihet. Dette og mer til tilsier at jeg tilhører høyresiden i norsk politikk.

Men samtidig er jeg mot fjerning av formueskatten, men mener den bør justeres, mener eiendomsskatt (gitt en fornuftig innretning) kan være fornuftig, mot kontantstøtten, og mener vi både kan og bør ta i mot flere flyktninger. Jeg mener det generelle skattetrykket kan økes for mellom- og høyinntektsgrupper, men at det skal innrettes mot forbruk og ikke inntekt, jeg er for en restriktiv alkoholpolitikk, republikaner, ateist og mener at distriktsrettede næringsutviklingmidler kan ha mye for seg. Typisk venstresiden altså.

Sånn kan jeg fortsette på enkeltsaker i det uendelige, noen ganger såkalt rød og andre ganger såkalt blå. For de fleste av oss er det sånn. Det er enkeltsakene som er de vesentlige, ikke hvorvidt partiet tilhører den ene eller den andre siden på overforenklende kakediagrammet.

I den politiske diskursen er det ord og begreper som går igjen som alle ønsker å smykke seg med. Alle er for frihet, alle er liberale og alle vil at folk flest skal få det bedre. Vi har eksempler på kommunestyrer der FRP og SV samarbeider, hvor Venstre og AP er bestevenner og hvor Høyre leker like godt til venstre som til høyre. For folk, og politikere flest, er det ikke hvem man samarbeider med som betyr noe, men hvilket gjennomslag man får for politikken sin.

Mer interessant er hva jeg mener om fylkets utfordringer. Vi har et etterslep på veivedlikehold, både i øvre og nedre del av fylket, både svelvikveien og RV23 skriker etter opprustning og fylkesveiene gjennom dalførene våre er til tider direkte helsefarlig. Hva gjør vi med det? Næring: vi har tre omstillingskommuner og flere kommuner som har et næringspotensial de ikke får tatt ut. Vi har foUi virkemidler rettet mot næringsliv som ikke har en eneste miljøforusetning knyttet til seg og vi har en høyyskole som ønsker å legge ned næringsinitierte linjer til tross for marked og behov. Er det sånn vi vil at fylket skal styres? Hvordan kan vi innrette innsatsen mot et mer effektivt, bærekraftig og robust næringsliv? Hvilke prioriteringer må gjøres? Vi har folkehelseutfordringer, blant annet knyttet til en stor arbeidskraftsreserve vi ikke får tatt ut, hvilke grep er mulige her? Hva gjør vi med frafallet på skoler, hvordan sikrer vi at vi utdanner den kompetansen vi trenger, hvordan kan vi styrke fagskolene slik at vi får en best mulig yrkesrettet tertiærutdanning? Hva gjør vi med regionsentrene for å gjøre de attraktive for omlandet, hvordan sikrer vi aktivitet i distriktene og hvordan kan vi bistå til en mest mulig smidig gjennomføring av en kommunereform vi vet kommer? Vi har Norges største reiselivsregion i øvre del av fylket, hvordan gjøre denne bedre rustet slik at de i større grad får helårsdrift og mer robus næringsmiks? Vi har et av Norges største industrimiljøer i Kongsbergregionen, hvordan kan vi bidra til å øke deres attraktivitet og innovasjon? Hvordan kan vi sikre internasjonal kompetanse i nåværende og fremtidig arbeidskraft i både offentlig og privat sektor? Hvoran skal vi i en tid med stadig mindre midler til kommunsektoren greie å opprettholde et godt og variert kulturliv til befolkningen?

Dette er i dette landskapet vi skal lage politikk, det er her utfordringene og mulighetene finnes. Det er det som betyr noe for befolkningen - ikke hvilken farge man liker best.