Ni grep for en bedre fylkeskommune

1.    Vi må se alle virksomheter i sammenheng. Jobb nummer én er ikke skole. Jobb nummer én er ikke bedre veier. Jobb nummer én er å skape så gode levevilkår som mulig for folket i fylket, og da er samferdsel, utdanning, næringsutvikling, folkehelse, kultur, tannhelse og kulturminnevern gjensidig forsterkende aktiviteter som må jobbes med helhetlig og planmessig.

2.    Vi må øke det internasjonale samarbeidet. Gjennom internasjonal samarbeid lærer vi av andres erfaringer, får ta del i internasjonale forskningsprosjekter, bygger egen og nyter godt av andres kompetanse, og vi får tilgang på utviklingsmidler som kommer både offentlig og privat sektor til gode. Vi vet at kravene til internasjonal kompetanse øker både i næringslivet og i det offentlige, da må vi legge til rette for dette både i videregående skoler, fagskoler og i de ulike avdelingene i fylkeskommunen.

3.    Forskning og utvikling må være prioritert, også i eget hus. Mens resten av verden tar store steg mot en mer effektiv og målrettet tjeneste- og produktlevering, er Buskerud fylkeskommune sørgelig langt bak. Vi må bevisstgjøre og ta konkrete grep for å sikre at alle som forvalter offentlige midler gjør dette på en så god og effektiv måte som mulig – da er forskning, utvikling og innovasjon en forutsetning.

4.    Vi må fjerne unødvendig byråkrati. Det gir for eksempel ingen mening at fylkes festivaler må søke om midler hvert år når alle vet at midlene kommer uansett. Gi flerårig støtte og la søker og saksbehandlere bruke tid på nyttig utviklingsarbeid.

5.    Vi må legge om anbudssystemet slik at lokale leverandører kan levere. I dag er håndteringen av anbudsutlysninger lagt opp slik at de i for mange tilfeller utelukker lokale leverandører. Dagens regelverk gir rom for å i større grad legge opp anbud som sikrer lokal verdiskaping. Dette rommet må utnyttes bedre.

6.    Vi må få proaktive politikere. Politikere som oppsøker næringsliv, kommuner og kulturaktører, som spør, graver og utforsker. Ikke alle tiltak koster penger. Mye kan gjøres ved å samle aktører, koordinere innsats og tenke helhetlig. Det krever ambisjoner og vilje, og det krever ikke minst kunnskap om hva som rører seg i fylket. Jeg tror de vil, de må bare få en liten tupp i baken.

7.    Vi trenger debatt. I dag er fylkeskommunen hemmelig. Politikerne møtes, blir enige eller uenige – men holder det stort sett for seg selv. Vi har ingen oppgitte leserinnlegg, opposisjonspolitikere med alternative løsninger eller minipartier som river seg i håret. Uten meningsutveksling og debatt får vi ikke de beste løsningene. Det er en politisk jobb å sørge for at folk vet hva som skjer og at de bryr seg. Det er på tide at de gjør den. 

8.    Vi må tørre å ta de store grepene. For eksempel er ikke kollektivtilbudet i fylket godt nok. Det er høy tilfredshet i deler av fylket men svært stor frustrasjon i andre deler. Vi må finne en organisering som gjør at også befolkningen i Kongsberg, på Hurumhalvøya, i Ringerike og Hallingdal får et tilbud som er brukbart. Noen titalls millioner fra eller til løser ikke problemet – det er selve strukturen vi må se på.

9.    Vi må være offensive. Når vi vet verden har store utfordringer er også fylkeskommunen en del av løsningen. At fylkeskommunen vil endre seg vet vi, men vi vet ikke når og vi vet ikke hvordan. Inntil det skjer må vi ta det handlingsrommet som finnes og bruke det så godt som mulig. Det betyr aktivt å jobbe for et grønt skifte i næringslivet, aktivt jobbe for å flere på sykkel, aktivt jobbe med å finne løsninger for å få flere i arbeid, aktivt jobbe for å redusere biltrafikk og aktivt jobbe for å sikre en meningsfull tilværelse for så mange som mulig.